september 2013 (Lisa)

Arkivet for: september 2013.


Bøker og filmer om psykisk helse

  • Publisert: 01.10.2013 kl.00:21

Er det noen av dere som har filmer eller bøker dere vil anbefale under kategorien psykisk helse?
Eventuelt en veldig bra film eller bok om noe annet? 

Jeg har gått tom for ideer, så jeg håper at dere har noen gode tips :)


A part of me is fighting this, a part of me is gone

  • Publisert: 29.09.2013 kl.16:46

Dagene er tunge. De negative tankene er overbevisende. Kroppen min var på vei ut av kontroll, men jeg har kjempet med alt jeg har for å få kontrollen tilbake. Når jeg blir usikker på hva jeg egentlig vil, hvilken vei jeg egentlig ønsker å gå - så minner jeg meg selv om at jeg allerede har tatt det valget. Jeg har valgt livet. Jeg har valgt å jobbe mot å bli frisk. Depresjonen kan det å snakke meg inn i ting jeg ikke vil inn i, til veier jeg ikke ønsker å gå. Det er rart hvordan noe så stygt kan være så overbevisende. Det er rart at jeg lar noe jeg hater så mye styre meg.

Det har skjedd mye i det siste, samtidig som det ikke har skjedd noe som helst. Det har vært lange og tomme dager, og jeg har bare ønsket og ventet på at de skulle gå over. Har vært på avdelingen i noen dager, og skal hjem i morgen, noe jeg ser frem til. Det er ikke ille å være her, men det blir fort veldig kjedelig, så da er det alltid godt å komme hjem igjen. Det har vært greit med en liten pause, og jeg kjenner at det har hjulpet mye. Jeg håper at jeg kommer hjem litt sterkere, at det blir lettere å få dagene til å gå rundt, og at livet føles litt bedre. Det er også godt å kjenne på savnet etter å være hjemme, fordi da blir det ekstra godt når jeg kommer hjem.

Jeg har planer for tiden fremover, og har mye å se frem til, så jeg håper at det snart vil føles ut som at det betyr noe. Livet har føltes litt meningsløst i det siste. Da er det vanskelig å tenke for mye på fremtiden, fordi det føles ut som at jeg ikke har en ordentlig fremtid. Det er noe som følger med en depresjon. Det er bedre og fokusere på her og nå, komme seg gjennom det- og så begynne å se fremover. Det er noen hakk lysere nå, så jeg håper og tror at jeg snart kan begynne å se på fremtiden igjen.


Myter om psykiatri og psykisk sykdom

  • Publisert: 28.09.2013 kl.01:48

1. Mennesker med sterke depresjoner klarer ikke noe annet enn å ligge i senga

Kan mennesker med sterke depresjoner skrive? Check.
Kan mennesker med sterke depresjoner gå? Check.
Kan mennesker med sterke depresjoner åpne dører? Check.
Kan mennesker med sterke depresjoner snakke? Check.

Det er altså fysisk mulig at en sterkt deprimert person sender en melding til en venn og ber om møtes. Det er fysisk mulig at de klarer å reise seg opp, gå ut døren, møte venner og føre samtaler med dem. Vi mennesker setter våre egne begrensninger. Det er mulig for alle å få det til uansett hvor mye man sliter psykisk, men for enkelte oppleves det for mye til at de makter å gå ut døren. Jeg har full forståelse for de som har det på den måten, men det vil ikke si at de som kommer seg ut sliter noe mindre. Vi er forskjellige, takler situasjoner forskjellig og har forskjellige utgangspunkter. Det handler ikke nødvendigvis om hvem som er sterkest, men at man rett og slett har forskjellige måter å håndtere situasjonene på. 

Hvis du for eksempel skader foten din og det gjør veldig vondt å gå, så sier du gjerne at du ikke klarer å gå lange turer. Du setter en begrensning på hvor mye du klarer å gå. Hvis du virkelig hadde prøvd hadde det vært mulig å gå timesvis med en hardt skadet fot. Det er ikke noe galt i å sette begrensninger så lenge man ikke undervurderer seg selv veldig, men om du hadde valgt å gå mer enn hva andre i din situasjon ville så betyr det ikke at du har mindre vondt i foten enn de har. Du velger bare et annet alternativ enn hva en annen person ville gjort.

2. En person med spiseforstyrrelser spiser ikke

En spiseforstyrrelse er en psykisk lidelse, og det er rett og slett fordi det handler om tanker og følelser, og ikke det fysiske. De aller fleste med spiseforstyrrelser er normalvektige, så det er ikke alltid synlig. Det handler ikke bare om hvor mye du spiser og hva du spiser, men det handler om at du blander mat og følelser. En person med spiseforstyrrelse kan spise normale måltider i løpet av en dag samtidig som de er sterkt preget av sykdommen. At de spiser betyr ikke at de ikke kjemper seg gjennom hvert måltid. Selv om de spiser tilnærmet normalt så er det en stor psykisk påkjennelse, og det kan oppleves veldig tungt følelsesmessig. Hvis du skal finne ut om noen har en spiseforstyrrelse må du ikke bare se på hva og hvor mye personen spiser - men også på hvordan personen forholder seg til mat, måltidene og kroppen sin på. Det er jo også forskjellige typer spiseforstyrrelser, så spisemønsteret og utfordringene man har i forhold til mat er jo også veldig varierende.

3. De som skader seg selv gjør det bare for oppmerksomhet

Selvskading er et veldig stort tema, og det finnes ikke noe fasitsvar her, så hvorfor man skader seg er veldig individuelt. Det finnes de som skader seg selv for oppmerksomhet, men de fleste som begynner å skade seg selv gjør det fordi de sliter med å finne bedre måter å håndtere forskjellige situasjoner på. Det kan være vanskelig for mange å forstå hvorfor noen vil påføre seg selv fysisk smerte, og mange kan tenke at det er meningsløst og tror at det ikke kan ha noe effekt. Alle som skader seg selv har problemer med seg selv, og mange av dem sliter med sykdom. Å påføre seg selv fysisk smerte har en viss effekt der og da, men i lengden vil det gjøre situasjonene verre. Det er likevel en grunn til at mange velger det.

Hvis du er veldig nervøs eller gruer deg veldig til noe, så blir du urolig og det kan kjennes ut som at du ikke er helt tilstedet. Mange klyper seg selv i armen eller kanskje klemmer hånden hardt. Det roer ned kroppen og man kan føle at man får mer kontakt med kroppen. Se for deg at du har den uroen ganget med ti, og at du bærer den med deg konstant. Noen ganger kan det da kjennes ut som at man holder på å eksplodere, og det blir så overveldende at man er villig til å gjøre det meste for at det skal gå over. Så man skader seg selv fordi man ikke veit hva annet man skal gjøre, og det roer ned kroppen der og da. Det er veldig vanskelig å forstå hvis man ikke har stått der selv.

Problemet med selvskading er at man fjerner ikke problemet, men man fortrenger det. Når man reagerer med å skade seg selv, så hemmer man de naturlige reaksjonene og kan derfor miste evnen til å reagere på naturlige måter. Problemene vil da bygge seg opp og det blir vanskelig å slippe følelsene ut. Mange kan også oppleve at de mister evnen til å gråte fordi gjennom å stadig fortrenge vanskelige følelser blir det vanskeligere å få kontakt med følelsene.Det blir som en avhengighet. Det er utrolig vanskelig å stoppe når man først kommer inn i det. Skadene man påfører seg selv blir gjerne verre og verre fordi når man blir vant til smerten trenger man mer for å få samme effekt.


Akkurat nå, og fremtiden

  • Publisert: 23.09.2013 kl.00:44

I dag våknet jeg opp og kjente på hele kroppen at dette kom til å bli en litt lettere dag. Etterhvert som jeg våknet var jeg redd for det motsatte. Jeg var ganske dårlig fysisk også, som jeg har vært ei stund, men det ble en bedre dag. Ikke perfekt, men mye, ganske mye bedre enn de siste dagene har vært. Noen dager er vanskelig å tro at man faktisk kommer seg gjennom, men jeg gjorde det. Jeg kom meg gjennom flere dager, selv om jeg var ganske usikker på det også.

Fortiden er der, fremtiden er der. Tror jeg.
Jeg trenger fremtidshåp, fordi det har jeg hatt lite av i det siste.



Vi veit hvordan fortiden har vært, men vi aner ikke hva fremtiden kan bringe. Kanskje man kan kalkulere seg frem til et mulig svar på fremtiden, men før det har skjedd, før man har levd i "fremtiden"- så er det ingen garanti at det er fakta. Vi kan få høre ord som "blir aldri frisk" - men hva om det ikke stemmer? Hva om akkurat din kropp mot all odds klarer det, hva om akkurat du blir frisk? Hva om vi om fem, ti år har funnet opp en eller annen vidunderkur mot sykdom? Hvorfor skal vi ikke tro på det, fremfor å tro på at sykdom er vår skjebne?

Hvorfor skal vi forverre situasjonen vi står i, hvorfor skal vi gjøre slik at vi står på randen til å gi opp fordi noen har teorier om at fremtiden er like ille som den nåværende situasjonen? Når det samtidig ER sannsynlig at den kan forandres?

Jeg tror ikke at man blir bedre om man går rundt og tenker at det aldri kommer til å skje. Hver gang noen sier "men det kommer alltid til å være slik" så fordobles sykdomstankene og tanken på fremtiden blir enda mer fjern. Og det er ikke greit å si det. Det er ikke greit. Det er ikke greit å ta fra meg det jeg har igjen av håp. Jeg trenger alt jeg har av håp, motivasjon og drivkraft. Jeg trenger det sårt, fordi jeg skal bli frisk, og jeg er nødt til å kjempe mot monsteret hvert eneste dag. Jeg skal bli bra igjen, og det krever alt jeg har. Jeg kan ikke godta at dette er livet, jeg må tro på noe bedre. Og jeg gjør det. Hvorfor skal noen ta i fra meg det?


Wake me up when it's all over, when I'm wiser and I'm older

  • Publisert: 20.09.2013 kl.01:49

Det er vanskelig å finne ordene når ingenting gir mening. Det er svart - svart som i mørkt, som i mangel på farger. Svarte tanker. Fargeløse og ensidige tanker. Tanker som lyver, som dikter opp og forteller en falsk historie. Jeg prøver å ikke tro på det, jeg prøver med hele meg, men jeg veit ikke om det er godt nok. Jeg veit ikke hva som er falskt og hva som er ekte. Jeg veit ikke hvordan jeg skal stå i dette.

Jeg sprang i veggen og nå klarer jeg ikke gå. Jeg ligger kravlende på gulvet i et desperat forsøk på å komme meg opp igjen. Det er enkelt men likevel så utrolig vanskelig. Jeg leter etter betydnigen i "jeg prøver". Leter etter et svar, noe jeg kan gjøre eller forandre, en vidunderkur som får meg til å stå oppreist igjen. Som hjelper meg å gå, komme meg fremover. Men jeg er lenket fast i fortiden, og selv om jeg bruker hver eneste muskel i hele kroppen så kommer jeg meg ikke løs. Jeg sitter fast. Jeg er den eneste som kan løsne lenkene, men jeg finner ikke meg selv. Jeg er helt borte. Det eneste som er igjen av meg er tomme skygger som reflekterer alt det jeg ikke var, ikke er. Og det hylende monsteret som jeg bærer med meg som en tikkende atombombe jeg hele tiden er redd skal sprenges. Redselen stopper meg fra å være tilstedet sammen med masse folk på samme tid. Jeg må skjerme omverden, skjerme alle, i tillfelle den eksploderer.

Jeg tror den eksploderer.


Cause they don't even know you, all they see is scars

  • Publisert: 16.09.2013 kl.00:33

❣

Det går ikke bra, det går ikke greit. Det er realiteten uansett hvor mye jeg skulle ønske at det ikke var det. Men jeg klarer meg, jeg kommer meg gjennom dagene. Jeg har øyeblikk hvor jeg føler at livet er okei. Jeg smiler, jeg ler - men likevel mindre enn vanlig. Energien har forlatt meg, og det er vanskelig å være tilstedet i virkeligheten. Det er vanskelig å møte dagene når man egentlig ikke ønsker det, men jeg gjør det. Jeg har lyst til å bare grave meg under dynen og bli der, bli der til alt er over, men jeg gjør det ikke. Jeg møter dagene og gjør alt jeg skal gjøre, selv om jeg ikke ser vitsen med det. Alt virker meningsløst, men jeg prøver å si til meg selv at det ikke er virkeligheten. For jeg veit jo at det er slik depresjonen forandrer og vrenger på verden. Jeg veit jo egentlig hva den er i stand til å gjøre.

Jeg veit hva depresjonen er, hva sykdommen er og at det de forteller meg ikke er rett - men vil det noen gang bli rett? Vil jeg noen gang oppå et "normalt" liv? Jeg tror ikke at jeg vil vite svaret på det. Jeg tror at jeg bare får leve i naiviteten. Tro at det kan snu når som helst. Hvis jeg tror, virkelig tror, så det blir litt lettere. Litt lysere.

 Hva om tankene ikke lyver? Hva om man faktisk blir stående fast for alltid? Hva om det aldri blir bedre? Tror du at man noen ganger kan være så ødelagt at det ikke er mulig å fikse det? Hva om det faktisk er slik det er, akkurat slik det er?


Et hus for demente

  • Publisert: 14.09.2013 kl.13:03






Carry on

  • Publisert: 13.09.2013 kl.13:14

Feelings can define who we are in life ☀

Jeg tror at jeg er på vei ut av denne depresjonen. Jeg er jo mer eller mindre deprimert hele tiden, men jeg er ikke veldig deprimert hele tiden. "Episodene" mine kommer ofte, men de er også ganske kortvarig. De kommer brått, men kan også avsluttes brått. Både når det går opp og når det går nedover. Det er likevel godt å kjenne på noe annet enn motgang, og i det minste kunne håpe at det blir bedre. Litt bedre ihvertfall. Jeg gleder meg til den dagen jeg kan si "det går bra" og virkelig, virkelig mene det. Jeg gleder meg til at "greit" ikke bare betyr at jeg akkurat kommer meg gjennom dagen. Jeg gleder meg til at "lykke" varer litt mer enn noen timer.

Jeg vil bare at livet skal starte.


Når ble penger viktigere enn mennesker?

  • Publisert: 11.09.2013 kl.17:35

Jeg må ærlig innrømme at akkurat nå er jeg flau over å være norsk. Vi bor i verdens rikeste land. Det skal liksom være det beste landet å bo i, men akkurat nå er vi med på å ødelegge det. Det verste er: jeg tror ikke det er så mange som ser det.

En av de største grunnene til at vi er "det beste landet å bo i", er nettopp all støtten fra det offentlige. Vi får gratis skolegang som koster staten flere millioner per elev. Får vi barn og er yreksaktiv, har vi rett til permisjon for å være hjemme og ta vare på barnet samtidig som vi mottar lønn. Blir vi syk har vi RETT til å få hjelp, og vi får hjelp- på statens bekostning. Trenger vi en operasjon, som fort kan koste noen hundre tusen, så får vi det dekt av staten. Blir vi lagt inn på sykehuset, som også kan koste noen hundre tusen i måneden, slipper vi å engang tenke over hvor store kostnader som blir brukt på oss. Mangler vi jobb får vi likevel penger, på statens regning. Har vi ikke plass å bo, får vi hjelp - fra det offentlige.

Vi har et sikkerhetsnett rundt oss som gjør at vi til enhver tid og enhver anledning har penger og tak over hodet. Ingen, ingen av de som er norske statsborgere havner under den absolutte fattigdomsgrensen. Selv de fattigste har mer penger enn mange andre i verden. Vi kan slappe av å puste ut uansett hvordan situasjon vi står i, fordi vi får hjelp, vi får alle midlene vi trenger for å overleve, og mer enn det. Jeg tror ikke at vi er i stand til å klare og oppfatte hvor utrolig store goder det egentlig er for oss.

Og, hvorfor har vi det slik? Jo, fordi vi betaler skatt.

Vi betaler skatt for at landet skal gå rundt. For at barn skal få skolegang og etterhvert utdanning. For at barn med spesielle behov skal få hjelp til å mestre hverdagen og til å klare å fullføre skolen med gode resultater. For at syke skal få hjelp til å bli frisk. For at arbeidssledige skal få komme ut i arbeid. Vi er et av de landene i hele verden, som har det beste systemet. Og hva gjør vi? Jo, vi klager. Vi klager fordi at vi må betale skatt, for at vi er med på å skape verdens beste land å bo i. Fordi at bidrar til å skape et velferdssamfunn. Vi klager fordi at vi må gi, og tar det som en selvfølge at vi likevel skal få godene vi ikke vil betale for, og på toppen av det hele klager vi over at det ikke er godt nok. Vi er et av de eneste landene i verden som kan si at alle innbyggerene har råd til å betale skatt. Vi vil fortsatt ha mer, det blir aldri godt nok.

Jeg har selv vært en aktiv bruker av helsevesenet, fordi jeg har og er fortsatt alvorlig syk. Jeg har fått helsehjelp for mange millioner, og det har vært veldig avgjørende for at jeg har fått det bedre. På grunn av sykdom har jeg også hatt nedsatt arbeidsevne så økonomien har vært veldig stram. Nå får jeg hjelp, jeg blir sakte men sikkert bedre, jeg beveger meg fremover og er på vei ut i arbeidslivet. Hadde det ikke vært for skatten hadde jeg ikke hatt råd til behandling. Da hadde jeg vært veldig syk, enda mer enn jeg var i utgangspunktet, og jeg ville hatt store vansker med å komme meg ut i arbeid i fremtiden.

Så til alle dere som føler at de betaler unødvendige skattepenger: dere har hjulpet meg å bli friskere, på grunn av skatten har dere gitt meg et bedre liv- vil du kalle det for bortkastet penger? Er jeg ikke verdt det? Tenk om jeg var søsteren din, datteren din, samboeren din, eller kanskje en av foreldrene dine? Er det fortsatt ikke verdt pengene?

Jeg betaler skatt, og jeg gjør det med glede, fordi godene det gir meg kan ikke måles opp mot de pengene jeg gir fra meg. Godene det gir andre kan ikke måles opp mot de pengene jeg betaler. Så hvis skattelette skal være et av det viktigste punktet vi prioriterer når det kommer til samfunnet, så vil jeg ikke være norsk lengere.


Everytime I close my eyes, it's like a dark paradise

  • Publisert: 07.09.2013 kl.00:33

Jeg prøver, jeg gjør det - men når alt kommer til alt så veit jeg ikke hvor mye det egentlig betyr. Det går bra, det gikk bra, men så føles livet ut som et umulig prosjekt. Også gikk det dårlig, ganske dårlig, og når jeg tror det er verst så er alt plutselig bra igjen. Tilbake til det normale, selv om ingenting er normalt. Jeg veit ikke lengre hva normalitet er. Men jeg håndterer problemene (mye!) bedre enn jeg gjorde før, og det må i det minste bety noe. Det i seg selv er jo fremskritt, et veldig stort et også, så jeg håper jo at det skal få meg fremover på en eller annen måte. Depresjonen sitter like sterkt i kroppen som den gjorde før, og det føles ikke mindre vanskelig nå, men kanskje- kanskje, vil konstruktive mestringsstrategier føre til ferre depresjoner.

Depresjon er noe av det kjedeligste som finnes. Dagene går så sakte, alt man gjør går sakte. Gidder ikke noe, blir sliten av alt. Alt det gode forsvinner og livet i seg selv føles ut som et stort og tungt tiltak. Og det blir tomt. Uansett hvor mye du prøver å fylle tomheten så vil det aldri være nok. Du kan fylle livet med alt du ønsker, tomheten gir ikke slipp. Jeg vil ikke "komme meg gjennom dagen", jeg vil klare det, mestre det. Jeg vil se frem til dagen etterpå - og jeg gjør det, noen ganger.

Alt rundt meg begynner å falle mer på plass nå. Leiligheten og alt stresset rundt det. Har vært i møter og fått avklart litt mer rundt planene fremover. Jeg både gruer og gleder meg på samme tid. Det er ikke helt i orden enda, men det vil ordne seg fort, tror jeg. Ser frem til forandringer. Det trenges virkelig.


Flyttet, igjen

  • Publisert: 02.09.2013 kl.00:39

Det har vært litt stille her, fordi i går (lørdag) mottok vi- og flyttet inn i leiligheten. Vi holdt på i over tolv timer i strekk, så vi fikk unnagjort det meste, og kunne våkne med god samvittighet, og uten å tenke over alt vi burde gjort. Vi er ikke ferdig enda, men det er småting som gjenstår, som å hive (masse) søppel, kjøpe noen møbler, gardiner og få interiøret på plass. Det har ikke helt gått opp for meg at dette er hjemmet mitt, men det tar vel litt tid å fordøye. Jeg har ikke følt meg hjemme på lenge. Har flyttet og blitt sendt frem og tilbake, levd i esker, så nå tror jeg vi blir værende ei stund, eller, ihvertfall til neste sommer. Etter det veit jeg ikke hva som skjer.

Har veldig lite energi, så er ikke så effektiv akkurat nå. Livet er sånn som det er, eller - sånn som det ikke er.

© http://reachforthesun.blogg.no
Image and video hosting by TinyPic


+ Legg meg til som venn.


Navn: Lisa
Alder: 18
Bosted: Bodø
Mail: reachforthesun@hotmail.no


Blogger om livet, hverdagen som psykisk syk, oppturer og nedturer, og veien mot noe bedre. Prøver å mestre livet og passe inn i den såkalte "normale hverdagen". Og en dag vil jeg klare det.



hits