september 2013 (Lisa)

Arkivet for: september 2013.


Bker og filmer om psykisk helse

  • Publisert: 01.10.2013 kl.00:21

Er det noen av dere som har filmer eller bker dere vil anbefale under kategorien psykisk helse?
Eventuelt en veldig bra film eller bok om noe annet?

Jeg har gtt tom for ideer, s jeg hper at dere har noen gode tips :)


A part of me is fighting this, a part of me is gone

  • Publisert: 29.09.2013 kl.16:46

Dagene er tunge. De negative tankene er overbevisende. Kroppen min var p vei ut av kontroll, men jeg har kjempet med alt jeg har for f kontrollen tilbake. Nr jeg blir usikker p hva jeg egentlig vil, hvilken vei jeg egentlig nsker g - s minner jeg meg selv om at jeg allerede har tatt det valget. Jeg har valgt livet. Jeg har valgt jobbe mot bli frisk. Depresjonen kan det snakke meg inn i ting jeg ikke vil inn i, til veier jeg ikke nsker g. Det er rart hvordan noe s stygt kan vre s overbevisende. Det er rart at jeg lar noe jeg hater s mye styre meg.

Det har skjedd mye i det siste, samtidig som det ikke har skjedd noe som helst. Det har vrt lange og tomme dager, og jeg har bare nsket og ventet p at de skulle g over. Har vrt p avdelingen i noen dager, og skal hjem i morgen, noe jeg ser frem til. Det er ikke ille vre her, men det blir fort veldig kjedelig, s da er det alltid godt komme hjem igjen. Det har vrt greit med en liten pause, og jeg kjenner at det har hjulpet mye. Jeg hper at jeg kommer hjem litt sterkere, at det blir lettere f dagene til g rundt, og at livet fles litt bedre. Det er ogs godt kjenne p savnet etter vre hjemme, fordi da blir det ekstra godt nr jeg kommer hjem.

Jeg har planer for tiden fremover, og har mye se frem til, s jeg hper at det snart vil fles ut som at det betyr noe. Livet har fltes litt meningslst i det siste. Da er det vanskelig tenke for mye p fremtiden, fordi det fles ut som at jeg ikke har en ordentlig fremtid. Det er noe som flger med en depresjon. Det er bedre og fokusere p her og n, komme seg gjennom det- og s begynne se fremover. Det er noen hakk lysere n, s jeg hper og tror at jeg snart kan begynne se p fremtiden igjen.


Myter om psykiatri og psykisk sykdom

  • Publisert: 28.09.2013 kl.01:48

1. Mennesker med sterke depresjoner klarer ikke noe annet enn ligge i senga

Kan mennesker med sterke depresjoner skrive? Check.
Kan mennesker med sterke depresjoner g? Check.
Kan mennesker med sterke depresjoner pne drer? Check.
Kan mennesker med sterke depresjoner snakke? Check.

Det er alts fysisk mulig at en sterkt deprimert person sender en melding til en venn og ber om mtes. Det er fysisk mulig at de klarer reise seg opp, g ut dren, mte venner og fre samtaler med dem. Vi mennesker setter vre egne begrensninger. Det er mulig for alle f det til uansett hvor mye man sliter psykisk, men for enkelte oppleves det for mye til at de makter g ut dren. Jeg har full forstelse for de som har det p den mten, men det vil ikke si at de som kommer seg ut sliter noe mindre. Vi er forskjellige, takler situasjoner forskjellig og har forskjellige utgangspunkter. Det handler ikke ndvendigvis om hvem som er sterkest, men at man rett og slett har forskjellige mter hndtere situasjonene p.

Hvis du for eksempel skader foten din og det gjr veldig vondt g, s sier du gjerne at du ikke klarer g lange turer. Du setter en begrensning p hvor mye du klarer g. Hvis du virkelig hadde prvd hadde det vrt mulig g timesvis med en hardt skadet fot. Det er ikke noe galt i sette begrensninger s lenge man ikke undervurderer seg selv veldig, men om du hadde valgt g mer enn hva andre i din situasjon ville s betyr det ikke at du har mindre vondt i foten enn de har. Du velger bare et annet alternativ enn hva en annen person ville gjort.

2. En person med spiseforstyrrelser spiser ikke

En spiseforstyrrelse er en psykisk lidelse, og det er rett og slett fordi det handler om tanker og flelser, og ikke det fysiske. De aller fleste med spiseforstyrrelser er normalvektige, s det er ikke alltid synlig. Det handler ikke bare om hvor mye du spiser og hva du spiser, men det handler om at du blander mat og flelser. En person med spiseforstyrrelse kan spise normale mltider i lpet av en dag samtidig som de er sterkt preget av sykdommen. At de spiser betyr ikke at de ikke kjemper seg gjennom hvert mltid. Selv om de spiser tilnrmet normalt s er det en stor psykisk pkjennelse, og det kan oppleves veldig tungt flelsesmessig. Hvis du skal finne ut om noen har en spiseforstyrrelse m du ikke bare se p hva og hvor mye personen spiser - men ogs p hvordan personen forholder seg til mat, mltidene og kroppen sin p. Det er jo ogs forskjellige typer spiseforstyrrelser, s spisemnsteret og utfordringene man har i forhold til mat er jo ogs veldig varierende.

3. De som skader seg selv gjr det bare for oppmerksomhet

Selvskading er et veldig stort tema, og det finnes ikke noe fasitsvar her, s hvorfor man skader seg er veldig individuelt. Det finnes de som skader seg selv for oppmerksomhet, men de fleste som begynner skade seg selv gjr det fordi de sliter med finne bedre mter hndtere forskjellige situasjoner p. Det kan vre vanskelig for mange forst hvorfor noen vil pfre seg selv fysisk smerte, og mange kan tenke at det er meningslst og tror at det ikke kan ha noe effekt. Alle som skader seg selv har problemer med seg selv, og mange av dem sliter med sykdom. pfre seg selv fysisk smerte har en viss effekt der og da, men i lengden vil det gjre situasjonene verre. Det er likevel en grunn til at mange velger det.

Hvis du er veldig nervs eller gruer deg veldig til noe, s blir du urolig og det kan kjennes ut som at du ikke er helt tilstedet. Mange klyper seg selv i armen eller kanskje klemmer hnden hardt. Det roer ned kroppen og man kan fle at man fr mer kontakt med kroppen. Se for deg at du har den uroen ganget med ti, og at du brer den med deg konstant. Noen ganger kan det da kjennes ut som at man holder p eksplodere, og det blir s overveldende at man er villig til gjre det meste for at det skal g over. S man skader seg selv fordi man ikke veit hva annet man skal gjre, og det roer ned kroppen der og da. Det er veldig vanskelig forst hvis man ikke har sttt der selv.

Problemet med selvskading er at man fjerner ikke problemet, men man fortrenger det. Nr man reagerer med skade seg selv, s hemmer man de naturlige reaksjonene og kan derfor miste evnen til reagere p naturlige mter. Problemene vil da bygge seg opp og det blir vanskelig slippe flelsene ut. Mange kan ogs oppleve at de mister evnen til grte fordi gjennom stadig fortrenge vanskelige flelser blir det vanskeligere f kontakt med flelsene.Det blir som en avhengighet. Det er utrolig vanskelig stoppe nr man frst kommer inn i det. Skadene man pfrer seg selv blir gjerne verre og verre fordi nr man blir vant til smerten trenger man mer for f samme effekt.


Akkurat n, og fremtiden

  • Publisert: 23.09.2013 kl.00:44

I dag vknet jeg opp og kjente p hele kroppen at dette kom til bli en litt lettere dag. Etterhvert som jeg vknet var jeg redd for det motsatte. Jeg var ganske drlig fysisk ogs, som jeg har vrt ei stund, men det ble en bedre dag. Ikke perfekt, men mye, ganske mye bedre enn de siste dagene har vrt. Noen dager er vanskelig tro at man faktisk kommer seg gjennom, men jeg gjorde det. Jeg kom meg gjennom flere dager, selv om jeg var ganske usikker p det ogs.

Fortiden er der, fremtiden er der.Tror jeg.
Jeg trenger fremtidshp, fordi det har jeg hatt lite av i det siste.



Vi veit hvordan fortiden har vrt, men vi aner ikke hva fremtiden kan bringe. Kanskje man kan kalkulere seg frem til et mulig svar p fremtiden, men fr det har skjedd, fr man har levd i "fremtiden"- s er det ingen garanti at det er fakta. Vi kan f hre ord som "blir aldri frisk" - men hva om det ikke stemmer? Hva om akkurat din kropp mot all odds klarer det, hva om akkurat du blir frisk? Hva om vi om fem, ti r har funnet opp en eller annen vidunderkur mot sykdom? Hvorfor skal vi ikke tro p det, fremfor tro p at sykdom er vr skjebne?

Hvorfor skal vi forverre situasjonen vi str i, hvorfor skal vi gjre slik at vi str p randen til gi opp fordi noen har teorier om at fremtiden er like ille som den nvrende situasjonen? Nr det samtidig ER sannsynlig at den kan forandres?

Jeg tror ikke at man blir bedre om man gr rundt og tenker at det aldri kommer til skje. Hver gang noen sier "men det kommer alltid til vre slik" s fordobles sykdomstankene og tanken p fremtiden blir enda mer fjern. Og det er ikke greit si det. Det er ikke greit. Det er ikke greit ta fra meg det jeg har igjen av hp. Jeg trenger alt jeg har av hp, motivasjon og drivkraft. Jeg trenger det srt, fordi jeg skal bli frisk, og jeg er ndt til kjempe mot monsteret hvert eneste dag. Jeg skal bli bra igjen, og det krever alt jeg har. Jeg kan ikke godta at dette er livet, jeg m tro p noe bedre. Og jeg gjr det. Hvorfor skal noen ta i fra meg det?


Wake me up when it's all over, when I'm wiser and I'm older

  • Publisert: 20.09.2013 kl.01:49

Det er vanskelig finne ordene nr ingenting gir mening. Det er svart - svart som i mrkt, som i mangel p farger. Svarte tanker. Fargelse og ensidige tanker. Tanker som lyver, som dikter opp og forteller en falsk historie. Jeg prver ikke tro p det, jeg prver med hele meg, men jeg veit ikke om det er godt nok. Jeg veit ikke hva som er falskt og hva som er ekte. Jeg veit ikke hvordan jeg skal st i dette.

Jeg sprang i veggen og n klarer jeg ikke g. Jeg ligger kravlende p gulvet i et desperat forsk p komme meg opp igjen. Det er enkelt men likevel s utrolig vanskelig. Jeg leter etter betydnigen i "jeg prver". Leter etter et svar, noe jeg kan gjre eller forandre, en vidunderkur som fr meg til st oppreist igjen. Som hjelper meg g, komme meg fremover. Men jeg er lenket fast i fortiden, og selv om jeg bruker hver eneste muskel i hele kroppen s kommer jeg meg ikke ls. Jeg sitter fast. Jeg er den eneste som kan lsne lenkene, men jeg finner ikke meg selv. Jeg er helt borte. Det eneste som er igjen av meg er tomme skygger som reflekterer alt det jeg ikke var, ikke er. Og det hylende monsteret som jeg brer med meg som en tikkende atombombe jeg hele tiden er redd skal sprenges. Redselen stopper meg fra vre tilstedet sammen med masse folk p samme tid. Jeg m skjerme omverden, skjerme alle, i tillfelle den eksploderer.

Jeg tror den eksploderer.


Cause they don't even know you, all they see is scars

  • Publisert: 16.09.2013 kl.00:33

❣

Det gr ikke bra, det gr ikke greit. Det er realiteten uansett hvor mye jeg skulle nske at det ikke var det. Men jeg klarer meg, jeg kommer meg gjennom dagene. Jeg har yeblikk hvor jeg fler at livet er okei. Jeg smiler, jeg ler - men likevel mindre enn vanlig. Energien har forlatt meg, og det er vanskelig vre tilstedet i virkeligheten. Det er vanskelig mte dagene nr man egentlig ikke nsker det, men jeg gjr det. Jeg har lyst til bare grave meg under dynen og bli der, bli der til alt er over, men jeg gjr det ikke. Jeg mter dagene og gjr alt jeg skal gjre, selv om jeg ikke ser vitsen med det. Alt virker meningslst, men jeg prver si til meg selv at det ikke er virkeligheten. For jeg veit jo at det er slik depresjonen forandrer og vrenger p verden. Jeg veit jo egentlig hva den er i stand til gjre.

Jeg veit hva depresjonen er, hva sykdommen er og at det de forteller meg ikke er rett - men vil det noen gang bli rett? Vil jeg noen gang opp et "normalt" liv? Jeg tror ikke at jeg vil vite svaret p det. Jeg tror at jeg bare fr leve i naiviteten. Tro at det kan snu nr som helst. Hvis jeg tror, virkelig tror, s det blir litt lettere. Litt lysere.

Hva om tankene ikke lyver? Hva om man faktisk blir stende fast for alltid? Hva om det aldri blir bedre? Tror du at man noen ganger kan vre s delagt at det ikke er mulig fikse det? Hva om det faktisk er slik det er, akkurat slik det er?


Et hus for demente

  • Publisert: 14.09.2013 kl.13:03






Carry on

  • Publisert: 13.09.2013 kl.13:14

Feelings can define who we are in life ☀

Jeg tror at jeg er p vei ut av denne depresjonen. Jeg er jo mer eller mindre deprimert hele tiden, men jeg er ikke veldig deprimert hele tiden. "Episodene" mine kommer ofte, men de er ogs ganske kortvarig. De kommer brtt, men kan ogs avsluttes brtt. Bde nr det gr opp og nr det gr nedover. Det er likevel godt kjenne p noe annet enn motgang, og i det minste kunne hpe at det blir bedre. Litt bedre ihvertfall. Jeg gleder meg til den dagen jeg kan si "det gr bra" og virkelig, virkelig mene det. Jeg gleder meg til at "greit" ikke bare betyr at jeg akkurat kommer meg gjennom dagen. Jeg gleder meg til at "lykke" varer litt mer enn noen timer.

Jeg vil bare at livet skal starte.


Nr ble penger viktigere enn mennesker?

  • Publisert: 11.09.2013 kl.17:35

Jeg m rlig innrmme at akkurat n er jeg flau over vre norsk. Vi bor i verdens rikeste land. Det skal liksom vre det beste landet bo i, men akkurat n er vi med p delegge det. Det verste er: jeg tror ikke det er s mange som ser det.

En av de strste grunnene til at vi er "det beste landet bo i", er nettopp all sttten fra det offentlige. Vi fr gratis skolegang som koster staten flere millioner per elev. Fr vi barn og er yreksaktiv, har vi rett til permisjon for vre hjemme og ta vare p barnet samtidig som vi mottar lnn. Blir vi syk har vi RETT til f hjelp, og vi fr hjelp- p statens bekostning. Trenger vi en operasjon, som fort kan koste noen hundre tusen, s fr vi det dekt av staten. Blir vi lagt inn p sykehuset, som ogs kan koste noen hundre tusen i mneden, slipper vi engang tenke over hvor store kostnader som blir brukt p oss. Mangler vi jobb fr vi likevel penger, p statens regning. Har vi ikke plass bo, fr vi hjelp - fra det offentlige.

Vi har et sikkerhetsnett rundt oss som gjr at vi til enhver tid og enhver anledning har penger og tak over hodet. Ingen, ingen av de som er norske statsborgere havner under den absolutte fattigdomsgrensen. Selv de fattigste har mer penger enn mange andre i verden. Vi kan slappe av puste ut uansett hvordan situasjon vi str i, fordi vi fr hjelp, vi fr alle midlene vi trenger for overleve, og mer enn det. Jeg tror ikke at vi er i stand til klare og oppfatte hvor utrolig store goder det egentlig er for oss.

Og, hvorfor har vi det slik? Jo, fordi vi betaler skatt.

Vi betaler skatt for at landet skal g rundt. For at barn skal f skolegang og etterhvert utdanning. For at barn med spesielle behov skal f hjelp til mestre hverdagen og til klare fullfre skolen med gode resultater. For at syke skal f hjelp til bli frisk. For at arbeidssledige skal f komme ut i arbeid. Vi er et av de landene i hele verden, som har det beste systemet. Og hva gjr vi? Jo, vi klager. Vi klager fordi at vi m betale skatt, for at vi er med p skape verdens beste land bo i. Fordi at bidrar til skape et velferdssamfunn. Vi klager fordi at vi m gi, og tar det som en selvflge at vi likevel skal f godene vi ikke vil betale for, og p toppen av det hele klager vi over at det ikke er godt nok. Vi er et av de eneste landene i verden som kan si at alle innbyggerene har rd til betale skatt. Vi vil fortsatt ha mer, det blir aldri godt nok.

Jeg har selv vrt en aktiv bruker av helsevesenet, fordi jeg har og er fortsatt alvorlig syk. Jeg har ftt helsehjelp for mange millioner, og det har vrt veldig avgjrende for at jeg har ftt det bedre. P grunn av sykdom har jeg ogs hatt nedsatt arbeidsevne s konomien har vrt veldig stram. N fr jeg hjelp, jeg blir sakte men sikkert bedre, jeg beveger meg fremover og er p vei ut i arbeidslivet. Hadde det ikke vrt for skatten hadde jeg ikke hatt rd til behandling. Da hadde jeg vrt veldig syk, enda mer enn jeg var i utgangspunktet, og jeg ville hatt store vansker med komme meg ut i arbeid i fremtiden.

S til alle dere som fler at de betaler undvendige skattepenger: dere har hjulpet meg bli friskere, p grunn av skatten har dere gitt meg et bedre liv- vil du kalle det for bortkastet penger? Er jeg ikke verdt det? Tenk om jeg var ssteren din, datteren din, samboeren din, eller kanskje en av foreldrene dine? Er det fortsatt ikke verdt pengene?

Jeg betaler skatt, og jeg gjr det med glede, fordi godene det gir meg kan ikke mles opp mot de pengene jeg gir fra meg. Godene det gir andre kan ikke mles opp mot de pengene jeg betaler. S hvis skattelette skal vre et av det viktigste punktet vi prioriterer nr det kommer til samfunnet, s vil jeg ikke vre norsk lengere.


Everytime I close my eyes, it's like a dark paradise

  • Publisert: 07.09.2013 kl.00:33

Jeg prver, jeg gjr det - men nr alt kommer til alt s veit jeg ikke hvor mye det egentlig betyr. Det gr bra, det gikk bra, men s fles livet ut som et umulig prosjekt. Ogs gikk det drlig, ganske drlig, og nr jeg tror det er verst s er alt plutselig bra igjen. Tilbake til det normale, selv om ingenting er normalt. Jeg veit ikke lengre hva normalitet er. Men jeg hndterer problemene (mye!) bedre enn jeg gjorde fr, og det m i det minste bety noe. Det i seg selv er jo fremskritt, et veldig stort et ogs, s jeg hper jo at det skal f meg fremover p en eller annen mte. Depresjonen sitter like sterkt i kroppen som den gjorde fr, og det fles ikke mindre vanskelig n, men kanskje- kanskje, vil konstruktive mestringsstrategier fre til ferre depresjoner.

Depresjon er noe av det kjedeligste som finnes. Dagene gr s sakte, alt man gjr gr sakte. Gidder ikke noe, blir sliten av alt. Alt det gode forsvinner og livet i seg selv fles ut som et stort og tungt tiltak. Og det blir tomt. Uansett hvor mye du prver fylle tomheten s vil det aldri vre nok. Du kan fylle livet med alt du nsker, tomheten gir ikke slipp. Jeg vil ikke "komme meg gjennom dagen", jeg vil klare det, mestre det. Jeg vil se frem til dagen etterp - og jeg gjr det, noen ganger.

Alt rundt meg begynner falle mer p plass n. Leiligheten og alt stresset rundt det. Har vrt i mter og ftt avklart litt mer rundt planene fremover. Jeg bde gruer og gleder meg p samme tid. Det er ikke helt i orden enda, men det vil ordne seg fort, tror jeg. Ser frem til forandringer. Det trenges virkelig.


Flyttet, igjen

  • Publisert: 02.09.2013 kl.00:39

Det har vrt litt stille her, fordi i gr (lrdag) mottok vi- og flyttet inn i leiligheten. Vi holdt p i over tolv timer i strekk, s vi fikk unnagjort det meste, og kunne vkne med god samvittighet, og uten tenke over alt vi burde gjort. Vi er ikke ferdig enda, men det er smting som gjenstr, som hive (masse) sppel, kjpe noen mbler, gardiner og f interiret p plass. Det har ikke helt gtt opp for meg at dette er hjemmet mitt, men det tar vel litt tid fordye. Jeg har ikke flt meg hjemme p lenge. Har flyttet og blitt sendt frem og tilbake, levd i esker, s n tror jeg vi blir vrende ei stund, eller, ihvertfall til neste sommer. Etter det veit jeg ikke hva som skjer.

Har veldig lite energi, s er ikke s effektiv akkurat n. Livet er snn som det er, eller - snn som det ikke er.

http://reachforthesun.blogg.no
Image and video hosting by TinyPic


+ Legg meg til som venn.


Navn: Lisa
Alder: 18
Bosted: Bod
Mail: reachforthesun@hotmail.no


Blogger om livet, hverdagen som psykisk syk, oppturer og nedturer, og veien mot noe bedre. Prver mestre livet og passe inn i den skalte "normale hverdagen". Og en dag vil jeg klare det.



hits