september 2012 (Lisa)

Arkivet for: september 2012.


I've fallen I have sunk so low. I messed up better I should know.

  • Publisert: 26.09.2012 kl.13:31

Når du prøver å gå, men føttene dine er lenket fast. Når du prøver å puste, men setter pusten fast i halsen, og kveles. Når du drar tilbake til den plassen du rømte fra. Når den personen du ventet mest fra gir deg minst. Når underlaget du prøver å gå på raser sammen. Når du faller utenfor et endeløst stup.

---

Hva gjør man da?


Prisoner.

  • Publisert: 25.09.2012 kl.08:52

 

I see the girl I wanna be, Riding bareback, carefree along the shore 
If only that someone was me, Jumpin' head first headlong with out a fall 
To act and damn the consequence, How I wish it could be that easy 
But fear surrounds me like a fence, I wanna break free 

All I want is the wind in my hair, To face the fear but not feel scared 

Oh, wild horses I wanna be like you, Throwing caution to the wind I'll run free too 
Wish I could recklessly love Like im longing too 
I wanna run with the wild horses, Run with the wild horses 

 

Tekst: Natasha Bedingfield, wildhorses


I don't wanna feel like this tomorrow; I don't wanna live like this to day.

  • Publisert: 17.09.2012 kl.02:34

(veggen min!)

Noen ganger er det vanskelig å se hva man kan gjøre og hva man ikke kan gjøre. Det finnes begrensninger på hva man klarer å utrette- men hvor mye er det egentlig mulig å påvirke det biologiske? Man kan ta forhåndsregler, det er det ikke noe tvil om. Man kan gjøre ting verre, selvforskynt, det er det ikke noe tvil om. Det er heller ikke noen tvil om at man kan velge å gjøre ting bedre, ihvertfall på lang sikt. Men hvor mye bedre kan man gjøre det? Og hvor går grensen for hva man kan akseptere av seg selv?

Det er spørsmål jeg trenger å stille meg selv. Det er spørsmål som jeg må finne mitt eget svar på. Men det er vanskelig å se klart når man står i mørket, og det er ikke før at lyset skrur seg på at det klarner litt opp. Når man er klar over at man ikke bruker alt man har, at man sparer på krefter, kan man da godta at det er slik det er? Kanskje det er fordi kreftene ikke strekker til. Kanskje det er fordi det er vanskelig å finne den rette veien når det er så ufattelig mange veier og velge mellom, og man ikke aner hvor man skal plassere føttene.

Men når man har gått den samme veien før, og man veit at det er feil vei, hvordan kan det da være så ufattelig vanskelig å ta til vett og akseptere det?


Suicide awareness day.

  • Publisert: 11.09.2012 kl.11:59

 

© http://reachforthesun.blogg.no
Image and video hosting by TinyPic


+ Legg meg til som venn.


Navn: Lisa
Alder: 18
Bosted: Bodø
Mail: reachforthesun@hotmail.no


Blogger om livet, hverdagen som psykisk syk, oppturer og nedturer, og veien mot noe bedre. Prøver å mestre livet og passe inn i den såkalte "normale hverdagen". Og en dag vil jeg klare det.



hits