august 2013 (Lisa)

Arkivet for: august 2013.


Cut out all the ropes and let me fall

  • Publisert: 28.08.2013 kl.23:55

I told you to be patient, and I told you to be fine
And I told you to be balanced, and I told you to be kind
In the morning I'll be with you, But it will be a different kind
I'll be holding all the tickets, And you'll be owning all the fines 

- Skinny love


De siste dagene har vært tunge og ubeskrivelig lange, så jeg har bare fokusert på å komme meg gjennom dem. Er helt tom energi, orker ikke gjøre noe som helst. Ser ikke noe som helst. Meningsløsheten biter seg fast i kroppen og vrir om på alle tankene mine. Den dreper de friske og fremhever de syke. Jeg stiller spørsmål rundt livet, om min egen eksistens. Om jeg har et liv. Jeg har svarene, jeg har de, men sykdommen forandrer svarene mine og gjør det om til sine. 

Jeg har vært veldig agressiv, noe jeg ikke helt veit hvor kommer i fra, men det har roet seg nå. Det har ikke gått utover noen, det gjør som regel ikke det. Jeg isolerer meg fra sivilasjonen og lar alt gå utover meg selv. Det er tross alt min agressjon, mitt problem. Jeg er faktisk ganske flink til å skjule det og ikke la det gå utover andre, og jeg er veldig glad for det. De dagene jeg kjefter på andre uten grunn føler jeg meg helt jævlig etterpå, og jeg kunne ikke ha levd med meg selv hvis det skulle vært slik til vanlig.

Depresjonen får meg til å bli den verste versjonen av meg selv. Jeg virkelig hater den personen, for det er så langt unna hvordan jeg egentlig er og hvordan jeg vil være.Jeg sier til meg selv at jeg bare må "suck it up" og komme meg videre. Jeg har motstridende tanker, men jeg kan ikke la depresjonen vinne - jeg har kommet for langt til at jeg kan gi meg nå. Jeg styrer mitt eget liv. Jeg styrer det sammen med sykdommen, men det er jeg som må ta kontrollen og velge vei.

 

Jeg er tom og orker ikke prøve å ha det bra.
Jeg kan si at jeg har det bra, men det stemmer ikke
Jeg vil ikke smile, fordi det føles enda verre
Jeg skal håpe, men ikke i dag
 Jeg kan jobbe for å få det bedre, jeg skal det
men jeg orker ikke ha det bra
ikke akkurat nå

Men det kommer en ny dag 


Det er vanskelig å forstå sykdom på ukjent terreng

  • Publisert: 26.08.2013 kl.18:23

Det er synd å si det, men i løpet av de siste årene har hver eneste dag vært preget av sykdom. Det er der, hele tiden. Det er ikke slik at jeg aldri har gode dager, at jeg aldri har det bra eller at jeg aldri setter pris på livet. For jeg gjør det. Jeg har hatt mange gode dager, mange gode stunder og jeg har masse å være glad for. Men det er ikke til å legge skjul på at tallene på de dårlige dagene er vesentlig større enn tallene på de gode.

Men å ha det vanskelig er relativt. Å ha det bra er relativt. Jeg synes det er veldig vanskelig å kategorisere hva som er bra og hva som ikke er bra. Hva som er en god dag og hva som er en dårlig en. Jeg veit ikke alltid om jeg egentlig sliter eller hvor mye jeg sliter. Før var jeg mye mer ustabil humørmessig. Jeg gikk fra toppen til bunnen, bunnen til toppen, ganske fort. Jeg følte at det var lite mellom. Når jeg er veldig langt nede og jeg blir helt motløs så veit jeg hvor jeg har meg selv. Jeg veit hvordan det er, hvordan det utarter seg, hva jeg kan gjøre for at det skal bli bedre. Når jeg er der så veit jeg at jeg har en dårlig dag. Jeg veit at det går dårlig og at jeg trenger hjelp for å komme meg videre. Når jeg er langt oppe, og enten er glad eller agressiv, da veit jeg også hvor jeg har meg selv. Da veit jeg at jeg kan ha det veldig bra, eller at jeg er i veldig stor grad preget av uro og impulsivitet som er vanskelig å håndtere.

wow | via Facebook

De siste månedene har forandret mye. Jeg finner meg selv enellerannen plass mellom bunnene og toppene, men det er ukjent. Nytt. Jeg veit ikke hvor på skalaen jeg ligger. Jeg veit ikke om jeg ligger oppe eller nede, og hvor mye. Jeg veit ikke om jeg trenger hjelp for det eller ikke. Jeg veit ikke om jeg gjør det til et problem eller om at det er et problem. Jeg veit ikke hvor jeg har meg selv - noe som gjør det utrolig vanskelig å forholde meg til. Når jeg er nede, men ikke på bunnen, så tenker jeg "men jeg har hatt det verre", og da begynner jeg å lure på om jeg kanskje har det bra. Jeg føler ikke at det er rett å be om hjelp, fordi jeg har hatt det verre, og jeg har kommet meg gjennom det, alene. Jeg forteller om hvor bra jeg har det, hvordan alt har ordnet seg. Jeg smiler og tenker at livet er veldig bra, så knekker jeg helt sammen og får ikke til å puste. Jeg forteller om håp, om hvor bra jeg fungerer i hverdagen, også plutselig er jeg usikker på om jeg tror på noe som helst.

Men hverdagen skal ikke være sånn at jeg akkurat klarer meg. Jeg veit at om jeg er moderat depressiv og ikke alvorlig depressiv, så er det jo fortsatt et problem. Livet er ingen dans på roser. Jeg trenger fortsatt å jobbe meg fremover. Og jeg detter ned, og jeg går opp - fortsatt, men linjene innimellom er større enn før. Så på en måte var det lettere før når jeg var helt på bunnen, fordi da kunne jeg ta i mot hjelp uten å tenke at jeg kanskje ikke trengte det. Uten å tenke at jeg overdriver veldig og ikke egentlig har et problem. Uten å tenke at "men jeg har det jo bra". Uten å være usikker på hva jeg følte om livet.

Det er så kaotisk. Fremtiden er kaotisk. Jeg må vite hvordan jeg har det før jeg kan gjøre noe med det, men jeg aner ikke, virkelig aner ikke.


Utskrivelse

  • Publisert: 24.08.2013 kl.18:35

I går hadde jeg utskrivingssamtale, og i dag ble jeg skrevet ut. 



Det negative med å være der er at når man bare skal være der i noen dager så får man ikke noe oppfølging, fordi dem mener at man ikke skal drive behandling når det er så kort perspektiv. Når jeg snakket med overlegen sa han at det var en missoppfatning blant personalet at vi med korte innleggelser ikke skulle få samtale med behandlere, og at det ikke skulle være sånn. Men det er fortsatt sånn det er. Så noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg i det hele tatt er der, når man bare er der for å være der, og ikke noe mer.

Men det har vært rolig, og på tross av ganske kjedelige dager så har jeg hatt det greit der. Vi har fått dagene til å gå, og har hatt en del latterkramper på tross av at humøret ikke har vært på topp. Følelsesmessig tror jeg at jeg har vært innom det meste. Når dagene blir tom og veldig kjedelig detter man fort litt lengre ned enn man i utgangspunktet er, men man blir også veldig fort overtrøtt og småhyper, så det går begge veier.

Jeg flytter inn i leiligheten på torsdagen, og jeg gleder meg så utrolig masse. Blir godt å få mitt eget hjem! Tror det vil gjøre dagene mye lettere.


Svaret

  • Publisert: 22.08.2013 kl.22:30

Etter at jeg var på visning i går fikk jeg et dårlig inntrykk så jeg var ganske forberedt på å høre at vi ikke fikk leiligheten.. Men, vi fikk den!! Så nå har jeg plass å bo, og jeg flytter ganske snart. Det er godt med oppturer akkurat nå. Det gjorde dagen min veldig mye bedre! Og jeg gleder meg veldig. Fremtidshåp.


You've got the light to fight the shadows so stop hiding it away

  • Publisert: 21.08.2013 kl.23:47

Jeg er sliten, veldig sliten, og jeg føler ikke at det blir så mye bedre. Når jeg er på avdelinga føler jeg at tiden går så ufattelig sakte, selv om jeg egentlig ikke gjør noe stort mer når jeg er hjemme. Det handler om å få tiden til å gå og bare komme seg gjennom dagen. Jeg orker ikke så veldig mye, så jeg blir sittende mye på rommet, utenom turene jeg har til byen. Jeg er vanligvis mer sosial, men jeg bare orker ikke. Bare tanken på å sitte sammen med masse mennesker gjør meg sliten. Jeg er isolert fysisk, men jeg møter mennesker. Psykisk sett er jeg helt isolert. Det er bare meg og sykdommen. De forstår ikke. Ingen kan forstå. Fordi det er bare meg og min verden.

Det er ikke deres feil, det er bare sånn. Jeg kan gjøre mer, jeg kan gjøre mye mer og jeg veit det, men viljen er ikke sterk nok.Jeg føler egentlig ikke heller at jeg får muligheten til å la dem forstå. I psykiatrien har man det ikke vanskelig hvis man smiler. Jeg føler at jeg må bevise hvordan jeg har det for at de skal skrive noe annet i rapporten enn at jeg har det bra. At jeg smiler, snakker og ler. Jeg må gå rundt å se sur ut for at de skal tro at jeg har en dårlig dag. Med mindre jeg er ekstremt trøtt som fører til at jeg blir slapp og tom for energi, da har jeg det vanskelig, fordi da ser dem det.

Jeg orker ikke legge meg opp i det lengre. Jeg bryr meg ikke. Det er ikke helt sånn, ikke alltid, det er ikke det. Men som innlagt fungerer det likevel slik alt for ofte. Jeg er ikke villig til å bruke energi på å la dem se, eller for å prøve å forklare noe annet. Når vi har ordentlige samtaler og jeg forklarer så forstår de ofte, men forestillingen om at jeg egentlig har det bra ligger fortsatt der. Men det er en del min feil også, noe jeg ikke skal nekte på.



Fake it till you make it.

Men jeg skal prøve å finne ut hva jeg skal gjøre fremover, også skal jeg komme sterkere tilbake. Det er bare mye som skjer og har skjedd i det siste, som kompliserer mye av dette. Men hvis jeg skal bli bedre så må jeg ta tak i situasjonen min i større grad enn jeg gjør nå. Og jeg kan vel egentlig ikke klage med mindre jeg gjør det jeg kan for å bli bedre.

Over til noe annet: jeg var på visning i dag. Jeg får svaret i morgen. Det står mellom meg og ei venninne jeg skal bo sammen med- og en annen person. Det er femti-femti. Huseieren var veldig usikker og sa at han ikke visste hva han skulle gjøre. Grunnen til at vi kanskje får muligheten er fordi det er bekjente. Dette er et utrolig bra tilbud- både sentralt, veldig fint og veldig underpriset. I tillegg til at vi kan flytte inn stortsett med en gang. Boligmarkede her er veldig dårlig, så det kan ta tid. Får bare håpe på det beste.

Er bare å tenke positivt så går det, eller?


Innleggelse

  • Publisert: 20.08.2013 kl.00:04

"I dag eller i morgen?"
"I morgen"


Jeg blir lagt inn i morgen og blir der i noen dager. Det er ikke så mye annet å si om det enn at jeg skal dit for å hovedsaklig slappe av. Sette livet på pause i noen dager, uten noe press og stress rundt alt jeg må gjøre og burde gjort. Akkurat nå er jeg usikker på hvor mye jeg vil det, og om jeg egentlig vil det- men noen ganger må man gjøre ting man ikke vil for at man skal oppnå det man vil.

Stikkord: #innleggelse #pause


Dancing in the dark

  • Publisert: 18.08.2013 kl.16:42

Jeg skulle fortelle hvor bra det gikk, hvor bra jeg hadde det. Jeg skulle forklare at det nesten var over, at jeg var stabil, at problemene mine var løst. Jeg trodde at jeg kunne klare alt- at det aldri skulle skje igjen. Men uansett hvor mye jeg kjemper i mot så kommer det alltid tilbake. Jeg tok løpefart og sprang fremover, helt til jeg kræsjet inn i en usynlig vegg, og smellet fikk meg til å falle. Jeg tror det går bra, at det er bedre, men jeg veit ikke. Det føles ikke slik nå. Jeg veit ikke hva jeg skal tro lengre, egentlig så veit jeg ingenting. Uansett hvor mye jeg håper så er det håpløsheten som dominerer. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått i samme fellen. Er det svigninger- som en del av sykdom, eller blir det faktisk bedre? Hvordan kan jeg egentlig vite hva som er "normalt" bra og hva som ikke er det? Dette er ihvertfall ikke normalt, tror jeg.

Det er så ufattelig kjedelig og være deprimert. Dagene føles så utrolig lange, man orker ikke gjøre noe- og hvis man gjør det, så går tiden enda saktere. Hvis man uansett ikke føler glede og ikke kan kose seg, hva er vitsen da? Det er akkurat som at jeg bare sitter og venter på noe, at jeg teller sekunder til at det skal skje, men jeg aner ikke hva jeg venter på. Kanskje jeg bare venter på noe bedre enn dette. Jeg venter på noe.


Behandlingen frem til nå

  • Publisert: 15.08.2013 kl.22:47

Jeg har skrevet en del om at jeg går i behandling, men jeg har aldri skrevet om hvilken behandling jeg har prøvd, og for hva. Det er sikkert mange som lurer på hvordan det er å være pasient i forskjellige typer behandling, så hvis noen ønsker kan jeg skrive om det. Hovedsaklig har det vært poliklinisk behandling og innleggelser i psykiatrien. Mange innleggelser. Ellers har jeg hatt legetimer, fått kommunal hjelp og har vært borti akuttteam. Alt i alt så har mesteparten av behandlingen foregått som innlagt.

Mitt første møte med psykiatrien

Etter at jeg hadde vaset rundt i bup-systemet noen måneder, uten å egentlig være tilstedet i noe behandling, og uten at noen egentlig visste hva som foregikk i hodet mitt, så startet jeg opp hos min første psykolog våren 2011. Det var da behandlingen virkelig startet- og den startet ganske brutalt. På det tidspunktet var jeg veldig dårlig og var veldig behandlingstrengende, mens jeg oppi alt kaoset som foregikk i hodet mitt hadde store problemer med å forstå og akseptere at jeg var syk. Allerede da, helt i begynnelsen av behandlingen, ble innleggelse et tema. Jeg var fult overbevist om at det jeg slet med bare var en fase, at det var deler av en fortid jeg slet med, så jeg var ganske frustrert når hovedfokuset ble på spørreskjemaer, symptomer og diagnoser. Jeg hatet de skjemaene, og nektet å svare på dem, fordi jeg følte og trodde den gang da at det ville sykeliggjøre de problemene jeg hadde, og det ville bli sett på som sykdom, og ikke problemer. Jeg var ikke ute etter en diagnose, jeg var bare ute etter hjelp til å komme meg videre. "Jeg er ikke syk" var nok den mest sagte setningen min på den tiden.

Jeg fikk en diagnose. En diagnose som jeg visste kom til å følge meg resten av livet. På tross av alt, så visste jeg det allerede før jeg fikk diagnosen, på grunn av episoder som ikke kunne forklares på en annen måte. Det er en diagnose som krever mye utredning for å få satt, så det ble et stort fokus i behandlingen - og selv om jeg egentlig visste, overbeviste jeg meg selv flere ganger om at det ikke stemte. Jeg trodde ikke at det stemte selv om jeg visste det.

Starten på innleggelsene

En dag i begynnelsen på sommeren 2011 hadde jeg time hos psykologen min. Hun bestemte at hun ikke ønsket å sende meg hjem igjen. Jeg ble lagt inn på akuttenheten for ungdom. Jeg var ny i psykiatrien, så det var skummelt- så skummelt at jeg svimte av flere ganger og måtte bruke min første dag der liggende i senga med sterk hodepine. Jeg ante virkelig ikke hva jeg kom til, og mine forestillinger var nesten like absurde som mange av de jeg får høre av de rundt meg.


(akuttenhet for ungdom)

Jeg hadde en til innleggelse på akuttenheten litt senere på sommeren, før at jeg ble lagt inn på kortidsenheten for ungdom. Det var en planlagt innleggelse på en åpen avdeling, og jeg var der i tre måneder. 

Jeg gikk i fra å være overbevist om at jeg ikke var syk i det hele og det store, til å plutselig skulle legges inn sammen med mennesker som slet veldig mye, og for å bli utredet for en alvorlig sykdom. Det var et ganske så stort skritt for meg å ta. Jeg slet veldig mye med forståelse og aksept rundt at jeg var syk, og det å akseptere problemene mine slik at jeg kunne motta behandlingen var et stort problem for meg der og da. Som noen av dere kanskje veit, så er jeg ganske sta, så jeg er ikke den letteste personen å skulle bestemme over eller overtale. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle forholde meg til, og håndtere- alt som skjedde. Jeg var ikke god på det, ikke i det hele tatt. Jeg slet veldig med å finne konstruktive strategier og til å klare å se på meg selv som en syk person. Hele situasjonen var en stor påkjenning for meg, fordi når ordene "du kommer alltid til å være syk" ble sagt, hadde jeg store vanskeligheter for å la det gå opp for meg. Alt var så absurd. Jeg, syk? Alles kommentarer var "men nei, det er feil, du er ikke syk", og det hjalp ikke akkurat oppi det hele.




(kortisenhet for ungdom, hvor jeg var i tre måneder)

Men litt etter litt klarte jeg å se realiteten i øynene, bryte ned muren og ta i mot behandling for fult. Jeg godtok innleggelsen, og jeg gjorde det jeg kunne for å få så mye som mulig ut av den- og det fikk jeg. Den innleggelsen har vært den innleggelsen med størst resultat, og den forandret livet mitt. Jeg var som en helt annen person når jeg ble skrevet ut derifra. Jeg lærte meg å godta at jeg var syk, og jeg fikk veldig stor innsikt i problemene mine, hva som var problemer, sykdommer, hva som var hva- og jeg lærte å håndtere problemene mine konstruktivt.

Overgangen til voksenpsykiatrien

Etter utskrivelse var jeg overbevist om at alt hadde ordnet seg, og det gikk fremover. Jeg var hjemme i tre måneder før jeg ble lagt inn på nytt- denne gangen var jeg fylt atten, som ville si at jeg måtte legges inn i voksenpsykiatrien. Det var en stor overgang, men jeg klarte den bra, noe jeg kan takke de ansatte på avdelingen for. De gjorde den overgangen mye lettere. Jeg ble værende to måneder på avdelinga, før jeg ble skrevet ut til eksamenstiden, og så lagt inn etterpå for å fullføre behandlingen der.


(innleggelsen på dps'en, voksenpsyk)

Når det var gjort- så var det tid for å pakke sammen og flytte avgårde på nye eventyr. Jeg begynnte på folkehøgskole- men var ganske dårlig når jeg var der, så jeg ble innlagt der også, to ganger- før jeg måtte avslutte skolegangen og ble overført til sykehuset hjemme. Jeg var der i to måneder, og ble skrevet ut rett etter nyttår- dette året. Etter det har jeg vært mye hjemme, men har hatt noen akuttinnleggelser. Jeg er så lei av å være innlagt, at jeg skriver meg ut ganske fort. Jeg føler det er nok nå.


(Jæren dps)

Det siste året har jeg egentlig hatt lite behandling. Jeg har hatt noen få timer på poliklinikken, og ellers blitt følgt opp av støttekontakten min. Det har gått greit, men det blir nok mer behandling fremover. Det skulle egentlig være mer, men det var mye som skjedde og mange feil som ble gjort, så jeg fikk aldri den hjelpen jeg skulle ha. Men shit happens. Selv om det har vært tungt å skulle klare mye aleine, så har jeg likevel klart det, og jeg har vokst mye og blitt mye sterkere. Jeg står sterkere nå enn jeg har gjort noen gang før, så jeg prøver å holde fast i det for alt det er verdt.



Stikkord: #behandling #psykiatri #bup #dps #innleggelse


Hvordan veit man hvordan man kommer seg videre?

  • Publisert: 11.08.2013 kl.03:30

Jeg står fast i et tankekaos. Hele meg er fast.

Tankene mine er surret sammen, og jeg prøver å finne tråene slik at jeg kan lønse de og få endene til å møtes. Jeg veit ikke hvor jeg er, hvor jeg skal gå. Jeg prøver å planlegge veien videre, prøver å finne ut hva som vil bli det beste. Skole. Jobb. Behandling. Bruke krefter eller lade opp krefter? Leve "normalt" eller fokusere på behandling? Prøve å satse på jobb, eller bare satse på skole? Er det rett å ta pause i fra behandling? Trenger jeg behandling? Hva? Hvor mye? Kan det hjelpe med innleggelse selv om jeg egentlig ikke vil, eller er det bortkastet? Vil det bli verre om det blir mye fokus på sykdom og andre negative ting?

Jeg veit at jeg ikke kan få svarene fra noen andre enn meg selv. Det er mitt liv, mitt valg. Det er jeg som velger hvilken vei jeg skal gå, men jeg føler at jeg står i et stort kryss, og har ikke aning på hvilken retning jeg skal gå i for å komme frem til en plass jeg ønsker å være. Hvordan veit man egentlig det? Jeg har ikke en magefølelse å stole på. Jeg har ikke stabilitet nok til å holde meg til samme avgjørelse hver dag, til å oppfatte situasjonen nøytralt, i stedet for å oppfatte den etter stemningen jeg er. Den største utfordringen er at jeg ikke veit hvor jeg står. Jeg veit ikke om jeg har det bra eller om jeg ikke har det bra. Jeg veit ikke om det er normalt bra, eller bra i et litt mer relativt perspektiv. Og dårlig, jeg veit ikke hva dårlig er. Uten å vite dette kommer jeg ikke frem til noe.


#jobb #skole #behandling #sykdom


Hvorfor er du egentlig deprimert, når du ikke har grunn til det?

  • Publisert: 07.08.2013 kl.20:03

I det siste har jeg kommet over mange forskjellige artikler og uttalelser om psykisk sykdom som lyser uvitenhet. Noen ganger har jeg lyst til å slå meg selv i hodet av frustrasjon. Noen ganger blir jeg irritert. Noen ganger ler jeg av hvor dumme uttalelser noen kan prestere og komme med. Noen ganger synes jeg bare veldig synd i personen som står bak. Men jeg tror jo egentlig ikke at det handler om uinteligens, eller at det handler om at de som ikke forstår ønsker noen vondt - jeg tror at det største problemet er mangelen på kunnskap. Uten nok kunnskap til grunne har man jo rett og slett ikke et utgangspunkt for å klare og skape en forståelse.

Psykisk sykdom er psykisk. Det er abstrakt. Det er ikke noe man kan ta på, se eller fysisk føle. Det er noe man kan påvise gjennom vitenskap og det er i noen tilfeller biologisk - men smerte er ikke synlig. Du kan se hva et menneske velger å vise, men du kan ikke se med to øyner hva som skjer oppi hodet til et menneske. Du kan ikke se problemer. Du kan ikke se hva mennesker bærer med seg. Du kan ikke se smerte.

Jeg kan faktisk skjønne at enkelte tenker "det er bare å skjerpe seg, de har ingenting å syte over", for slik dem ser det er det ikke noe problem. Men sykdom er ikke logisk. Det er ikke logisk at akkurat du får problemer med magen når du lever et sunt liv, på samme måte som det ikke er logisk at akkurat en annen person får en depresjon, opplever at alt raser sammen og føler at livet er helt uutholdelig når forholdene rundt er bra. Det å si at en deprimert person ikke har grunn til å føle seg deprimert, er som å si at en person med magesår ikke har grunn til å ha vondt i magen. 

"Hvorfor skal han/hun bli så deprimert av det? Hvorfor kommer de ikke over det, når andre gjør det? Hvorfor er de så svak?".

Sykdom blir alltid utløst av noe. For dem som bærer genene, for de som er sårbar for å utvikle psykisk sykdom - de kan oppleve at sykdommen blir utløst av noe vanskelig som skjer i livet. Alle vil oppleve vanskelige ting i livet, og det går over, det blir bedre. Men hvis noen opplever noe vanskelig, og det utløser sykdom, så er det ikke alltid selve hendelsen de sliter med i ettertid, men sykdommen. Det er ikke at de er svak og ikke klarer å håndtere det som skjer, men det problemet de har skaper rett og slett et nytt problem.

For hvis du har magesår, hvis du blør og har sterke smerter, er du svak som går til legevakta og ber om hjelp? Er du svak fordi du ikke kan stoppe indre blødninger på egenhånd? Er du svak som ikke kan kontrollere hvor mye du blør? Er du svak fordi du må ha medisiner, behandling og oppfølging for at det skal bli bedre? Er du svak fordi du må skrives inn på sykehuset når blødningene blir for store? Er det din egen feil? Er det bare å tro at det går bedre, så stopper det å blø? Kan man bare ta seg sammen, så går magesmertene over?

Sykdom er ikke logisk.

Smerten et menneske kan føle på, kan være helt ufattelig sterk uansett hvor "bra" personen har det. Noen ganger er personen syk, og det er DET som er problemet. Det trenger ikke være mer komplisert enn det. Noen ganger kan en person våkne og føle at livet er for vondt til at de klarer å holde ut- og de kan ikke forklare hvorfor. Det er bare sånn. De føler det bare sånn - fordi det er en del av sykdomsbildet. Det å innse og akseptere at man har et problem, det å be om hjelp og jobbe mot å bli frisk- det er ikke svakt, det er sterkt. Det krever utrolig mye av en person. Noen ganger krever det alt.

Og jeg lover deg: kunne vi valgt, hadde vil valgt noe annet.

Dette ble vel egentlig vinklet mot depresjon, men det er fordi at uansett hvilken psykisk sykdom et menneske sliter med, så er depresjon noe de har til felles. Det er en smerte alle syke kan relatere til.

 

#depresjon #psykisksykdom

I'll follow you into the dark

  • Publisert: 02.08.2013 kl.23:03

Dagene går ikke helt som jeg skulle ønske at de gjorde. Jeg veit ikke hva som er ønskelig, hvor jeg skal være for at jeg skal sette pris på hvordan jeg har det. Jeg veit ikke når det kommer til det punktet at jeg ikke har grunn til å klage, eller når jeg når et punkt hvor jeg burde klage. Jeg aner ikke hvor jeg står, hvor langt jeg har gått, hvor langt det er igjen. Alt jeg veit er at dette- det er ikke slik som dette det skal være. Uansett hvor mye mening jeg ramser opp kan jeg ikke føle det. Meningsløst er det mest beskrivende ordet. Hvorfor gjøre det ene, eller det andre. Hvorfor gjøre noe i det hele tatt?

Jeg veit at jeg har mening i livet mitt og masse og leve for, men følelsen av meningsløshet sitter fast uansett hva jeg sier til meg selv. Jeg kan ramse opp en lang liste over grunner til at jeg skal leve, men likevel føler jeg ikke at jeg egentlig lever. Uansett hvor mange svar jeg kommer med så sitter jeg likevel igjen med "hvorfor?". Akkurat som et barn som stiller det spørsmålet til alle svar man kommer med- helt til at man går tom for forklaringer og det siste svaret blir "fordi det er bare sånn det er". Men jeg klarer meg. Det er vanskelig, men ikke vanskelig. Det er fortsatt levelig.

Men over til noe litt mer positivt: i helga skal jeg kose meg sammen med bestevenninna mi, og jeg ser veldig frem til det!


Stikkord: #forvirret #meningsløst #livet #helgekos
© http://reachforthesun.blogg.no
Image and video hosting by TinyPic


+ Legg meg til som venn.


Navn: Lisa
Alder: 18
Bosted: Bodø
Mail: reachforthesun@hotmail.no


Blogger om livet, hverdagen som psykisk syk, oppturer og nedturer, og veien mot noe bedre. Prøver å mestre livet og passe inn i den såkalte "normale hverdagen". Og en dag vil jeg klare det.



hits