august 2013 (Lisa)

Arkivet for: august 2013.


Cut out all the ropes and let me fall

  • Publisert: 28.08.2013 kl.23:55

I told you to be patient, and I told you to be fine
And I told you to be balanced, and I told you to be kind
In the morning I'll be with you,But it will be a different kind
I'll be holding all the tickets,And you'll be owning all the fines

- Skinny love


De siste dagene har vrt tunge og ubeskrivelig lange, s jeg har bare fokusert p komme meg gjennom dem. Er helt tom energi, orker ikke gjre noe som helst. Ser ikke noe som helst. Meningslsheten biter seg fast i kroppen og vrir om p alle tankene mine. Den dreper de friske og fremhever de syke. Jeg stiller sprsml rundt livet, om min egen eksistens. Om jeg har et liv. Jeg har svarene, jeg har de, men sykdommen forandrer svarene mine og gjr det om til sine.

Jeg har vrt veldig agressiv, noe jeg ikke helt veit hvor kommer i fra, men det har roet seg n. Det har ikke gtt utover noen, det gjr som regel ikke det. Jeg isolerer meg fra sivilasjonen og lar alt g utover meg selv. Det er tross alt min agressjon, mitt problem. Jeg er faktisk ganske flink til skjule det og ikke la det g utover andre, og jeg er veldig glad for det. De dagene jeg kjefter p andre uten grunn fler jeg meg helt jvlig etterp, og jeg kunne ikke ha levd med meg selv hvis det skulle vrt slik til vanlig.

Depresjonen fr meg til bli den verste versjonen av meg selv. Jeg virkelig hater den personen, for det er s langt unna hvordan jeg egentlig er og hvordan jeg vil vre.Jeg sier til meg selv at jeg bare m "suck it up" og komme meg videre. Jeg har motstridende tanker, men jeg kan ikke la depresjonen vinne - jeg har kommet for langt til at jeg kan gi meg n. Jeg styrer mitt eget liv. Jeg styrer det sammen med sykdommen, men det er jeg som m ta kontrollen og velge vei.

Jeg er tom og orker ikke prve ha det bra.
Jeg kan si at jeg har det bra, men det stemmer ikke
Jeg vil ikke smile, fordi det fles enda verre
Jeg skal hpe, men ikke i dag
Jeg kan jobbe for f det bedre, jeg skal det
men jeg orker ikke ha det bra
ikke akkurat n

Men det kommer en ny dag


Det er vanskelig forst sykdom p ukjent terreng

  • Publisert: 26.08.2013 kl.18:23

Det er synd si det, men i lpet av de siste rene har hver eneste dag vrt preget av sykdom. Det er der, hele tiden. Det er ikke slik at jeg aldri har gode dager, at jeg aldri har det bra eller at jeg aldri setter pris p livet. For jeg gjr det. Jeg har hatt mange gode dager, mange gode stunder og jeg har masse vre glad for. Men det er ikke til legge skjul p at tallene p de drlige dagene er vesentlig strre enn tallene p de gode.

Men ha det vanskelig er relativt. ha det bra er relativt. Jeg synes det er veldig vanskelig kategorisere hva som er bra og hva som ikke er bra. Hva som er en god dag og hva som er en drlig en. Jeg veit ikke alltid om jeg egentlig sliter eller hvor mye jeg sliter. Fr var jeg mye mer ustabil humrmessig. Jeg gikk fra toppen til bunnen, bunnen til toppen, ganske fort. Jeg flte at det var lite mellom. Nr jeg er veldig langt nede og jeg blir helt motls s veit jeg hvor jeg har meg selv. Jeg veit hvordan det er, hvordan det utarter seg, hva jeg kan gjre for at det skal bli bedre. Nr jeg er der s veit jeg at jeg har en drlig dag. Jeg veit at det gr drlig og at jeg trenger hjelp for komme meg videre. Nr jeg er langt oppe, og enten er glad eller agressiv, da veit jeg ogs hvor jeg har meg selv. Da veit jeg at jeg kan ha det veldig bra, eller at jeg er i veldig stor grad preget av uro og impulsivitet som er vanskelig hndtere.

wow | via Facebook

De siste mnedene har forandret mye. Jeg finner meg selv enellerannen plass mellom bunnene og toppene, men det er ukjent. Nytt. Jeg veit ikke hvor p skalaen jeg ligger. Jeg veit ikke om jeg ligger oppe eller nede, og hvor mye. Jeg veit ikke om jeg trenger hjelp for det eller ikke. Jeg veit ikke om jeg gjr det til et problem eller om at det er et problem. Jeg veit ikke hvor jeg har meg selv - noe som gjr det utrolig vanskelig forholde meg til. Nr jeg er nede, men ikke p bunnen, s tenker jeg "men jeg har hatt det verre", og da begynner jeg lure p om jeg kanskje har det bra. Jeg fler ikke at det er rett be om hjelp, fordi jeg har hatt det verre, og jeg har kommet meg gjennom det, alene. Jeg forteller om hvor bra jeg har det, hvordan alt har ordnet seg. Jeg smiler og tenker at livet er veldig bra, s knekker jeg helt sammen og fr ikke til puste. Jeg forteller om hp, om hvor bra jeg fungerer i hverdagen, ogs plutselig er jeg usikker p om jeg tror p noe som helst.

Men hverdagen skal ikke vre snn at jeg akkurat klarer meg. Jeg veit at om jeg er moderat depressiv og ikke alvorlig depressiv, s er det jo fortsatt et problem. Livet er ingen dans p roser. Jeg trenger fortsatt jobbe meg fremover. Og jeg detter ned, og jeg gr opp - fortsatt, men linjene innimellom er strre enn fr. S p en mte var det lettere fr nr jeg var helt p bunnen, fordi da kunne jeg ta i mot hjelp uten tenke at jeg kanskje ikke trengte det. Uten tenke at jeg overdriver veldig og ikke egentlig har et problem. Uten tenke at "men jeg har det jo bra". Uten vre usikker p hva jeg flte om livet.

Det er s kaotisk. Fremtiden er kaotisk. Jeg m vite hvordan jeg har det fr jeg kan gjre noe med det, men jeg aner ikke, virkelig aner ikke.


Utskrivelse

  • Publisert: 24.08.2013 kl.18:35

I gr hadde jeg utskrivingssamtale, og i dag ble jeg skrevet ut.



Det negative med vre der er at nr man bare skal vre der i noen dager s fr man ikke noe oppflging, fordi dem mener at man ikke skal drive behandling nr det er s kort perspektiv. Nr jeg snakket med overlegen sa han at det var en missoppfatning blant personalet at vi med korte innleggelser ikke skulle f samtale med behandlere, og at det ikke skulle vre snn. Men det er fortsatt snn det er. S noen ganger lurer jeg p hvorfor jeg i det hele tatt er der, nr man bare er der for vre der, og ikke noe mer.

Men det har vrt rolig, og p tross av ganske kjedelige dager s har jeg hatt det greit der. Vi har ftt dagene til g, og har hatt en del latterkramper p tross av at humret ikke har vrt p topp. Flelsesmessig tror jeg at jeg har vrt innom det meste. Nr dagene blir tom og veldig kjedelig detter man fort litt lengre ned enn man i utgangspunktet er, men man blir ogs veldig fort overtrtt og smhyper, s det gr begge veier.

Jeg flytter inn i leiligheten p torsdagen, og jeg gleder meg s utrolig masse. Blir godt f mitt eget hjem! Tror det vil gjre dagene mye lettere.


Svaret

  • Publisert: 22.08.2013 kl.22:30

Etter at jeg var p visning i gr fikk jeg et drlig inntrykk s jeg var ganske forberedt p hre at vi ikke fikk leiligheten.. Men, vi fikk den!! S n har jeg plass bo, og jeg flytter ganske snart. Det er godt med oppturer akkurat n. Det gjorde dagen min veldig mye bedre! Og jeg gleder meg veldig. Fremtidshp.


You've got the light to fight the shadows so stop hiding it away

  • Publisert: 21.08.2013 kl.23:47

Jeg er sliten, veldig sliten, og jeg fler ikke at det blir s mye bedre. Nr jeg er p avdelinga fler jeg at tiden gr s ufattelig sakte, selv om jeg egentlig ikke gjr noe stort mer nr jeg er hjemme. Det handler om f tiden til g og bare komme seg gjennom dagen. Jeg orker ikke s veldig mye, s jeg blir sittende mye p rommet, utenom turene jeg har til byen. Jeg er vanligvis mer sosial, men jeg bare orker ikke. Bare tanken p sitte sammen med masse mennesker gjr meg sliten. Jeg er isolert fysisk, men jeg mter mennesker. Psykisk sett er jeg helt isolert. Det er bare meg og sykdommen. De forstr ikke. Ingen kan forst. Fordi det er bare meg og min verden.

Det er ikke deres feil, det er bare snn. Jeg kan gjre mer, jeg kan gjre mye mer og jeg veit det, men viljen er ikke sterk nok.Jeg fler egentlig ikke heller at jeg fr muligheten til la dem forst. I psykiatrien har man det ikke vanskelig hvis man smiler. Jeg fler at jeg m bevise hvordan jeg har det for at de skal skrive noe annet i rapporten enn at jeg har det bra. At jeg smiler, snakker og ler. Jeg m g rundt se sur ut for at de skal tro at jeg har en drlig dag. Med mindre jeg er ekstremt trtt som frer til at jeg blir slapp og tom for energi, da har jeg det vanskelig, fordi da ser dem det.

Jeg orker ikke legge meg opp i det lengre. Jeg bryr meg ikke.Det er ikke helt snn, ikke alltid, det er ikke det. Men som innlagt fungerer det likevel slik alt for ofte. Jeg er ikke villig til bruke energi p la dem se, eller for prve forklare noe annet. Nr vi har ordentlige samtaler og jeg forklarer s forstr de ofte, men forestillingen om at jeg egentlig har det bra ligger fortsatt der. Men det er en del min feil ogs, noe jeg ikke skal nekte p.



Fake it till you make it.

Men jeg skal prve finne ut hva jeg skal gjre fremover, ogs skal jeg komme sterkere tilbake. Det er bare mye som skjer og har skjedd i det siste, som kompliserer mye av dette. Men hvis jeg skal bli bedre s m jeg ta tak i situasjonen min i strre grad enn jeg gjr n. Og jeg kan vel egentlig ikke klage med mindre jeg gjr det jeg kan for bli bedre.

Over til noe annet: jeg var p visning i dag. Jeg fr svaret i morgen. Det str mellom meg og ei venninne jeg skal bo sammen med- og en annen person. Det er femti-femti. Huseieren var veldig usikker og sa at han ikke visste hva han skulle gjre. Grunnen til at vi kanskje fr muligheten er fordi det er bekjente. Dette er et utrolig bra tilbud- bde sentralt, veldig fint og veldig underpriset. I tillegg til at vi kan flytte inn stortsett med en gang. Boligmarkede her er veldig drlig, s det kan ta tid. Fr bare hpe p det beste.

Er bare tenke positivt s gr det, eller?


Innleggelse

  • Publisert: 20.08.2013 kl.00:04

"I dag eller i morgen?"
"I morgen"


Jeg blir lagt inn i morgen og blir der i noen dager. Det er ikke s mye annet si om det enn at jeg skal dit for hovedsaklig slappe av. Sette livet p pause i noen dager, uten noe press og stress rundt alt jeg m gjre og burde gjort. Akkurat n er jeg usikker p hvor mye jeg vil det, og om jeg egentlig vil det- men noen ganger m man gjre ting man ikke vil for at man skal oppn det man vil.

Stikkord: #innleggelse #pause


Dancing in the dark

  • Publisert: 18.08.2013 kl.16:42

Jeg skulle fortelle hvor bra det gikk, hvor bra jeg hadde det. Jeg skulle forklare at det nesten var over, at jeg var stabil, at problemene mine var lst. Jeg trodde at jeg kunne klare alt- at det aldri skulle skje igjen. Men uansett hvor mye jeg kjemper i mot s kommer det alltid tilbake. Jeg tok lpefart og sprang fremover, helt til jeg krsjet inn i en usynlig vegg, og smellet fikk meg til falle. Jeg tror det gr bra, at det er bedre, men jeg veit ikke. Det fles ikke slik n. Jeg veit ikke hva jeg skal tro lengre, egentlig s veit jeg ingenting. Uansett hvor mye jeg hper s er det hplsheten som dominerer. Jeg har ikke tall p hvor mange ganger jeg har gtt i samme fellen. Er det svigninger- som en del av sykdom, eller blir det faktisk bedre? Hvordan kan jeg egentlig vite hva som er "normalt" bra og hva som ikke er det? Dette er ihvertfall ikke normalt, tror jeg.

Det er s ufattelig kjedelig og vre deprimert. Dagene fles s utrolig lange, man orker ikke gjre noe- og hvis man gjr det, s gr tiden enda saktere. Hvis man uansett ikke fler glede og ikke kan kose seg, hva er vitsen da? Det er akkurat som at jeg bare sitter og venter p noe, at jeg teller sekunder til at det skal skje, men jeg aner ikke hva jeg venter p. Kanskje jeg bare venter p noe bedre enn dette. Jeg venter p noe.


Behandlingen frem til n

  • Publisert: 15.08.2013 kl.22:47

Jeg har skrevet en del om at jeg gr i behandling, men jeg har aldri skrevet om hvilken behandling jeg har prvd, og for hva. Det er sikkert mange som lurer p hvordan det er vre pasient i forskjellige typer behandling, s hvis noen nsker kan jeg skrive om det. Hovedsaklig har det vrt poliklinisk behandling og innleggelser i psykiatrien. Mange innleggelser. Ellers har jeg hatt legetimer, ftt kommunal hjelp og har vrt borti akuttteam. Alt i alt s har mesteparten av behandlingen foregtt som innlagt.

Mitt frste mte med psykiatrien

Etter at jeg hadde vaset rundt i bup-systemet noen mneder, uten egentlig vre tilstedet i noe behandling, og uten at noen egentlig visste hva som foregikk i hodet mitt, s startet jeg opp hos min frste psykolog vren 2011. Det var da behandlingen virkelig startet- og den startet ganske brutalt. P det tidspunktet var jeg veldig drlig og var veldig behandlingstrengende, mens jeg oppi alt kaoset som foregikk i hodet mitt hadde store problemer med forst og akseptere at jeg var syk. Allerede da, helt i begynnelsen av behandlingen, ble innleggelse et tema. Jeg var fult overbevist om at det jeg slet med bare var en fase, at det var deler av en fortid jeg slet med, s jeg var ganske frustrert nr hovedfokuset ble p sprreskjemaer, symptomer og diagnoser. Jeg hatet de skjemaene, og nektet svare p dem, fordi jeg flte og trodde den gang da at det ville sykeliggjre de problemene jeg hadde, og det ville bli sett p som sykdom, og ikke problemer. Jeg var ikke ute etter en diagnose, jeg var bare ute etter hjelp til komme meg videre. "Jeg er ikke syk" var nok den mest sagte setningen min p den tiden.

Jeg fikk en diagnose. En diagnose som jeg visste kom til flge meg resten av livet. P tross av alt, s visste jeg det allerede fr jeg fikk diagnosen, p grunn av episoder som ikke kunne forklares p en annen mte. Det er en diagnose som krever mye utredning for f satt, s det ble et stort fokus i behandlingen - og selv om jeg egentlig visste, overbeviste jeg meg selv flere ganger om at det ikke stemte. Jeg trodde ikke at det stemte selv om jeg visste det.

Starten p innleggelsene

En dag i begynnelsen p sommeren 2011 hadde jeg time hos psykologen min. Hun bestemte at hun ikke nsket sende meg hjem igjen. Jeg ble lagt inn p akuttenheten for ungdom. Jeg var ny i psykiatrien, s det var skummelt- s skummelt at jeg svimte av flere ganger og mtte bruke min frste dag der liggende i senga med sterk hodepine. Jeg ante virkelig ikke hva jeg kom til, og mine forestillinger var nesten like absurde som mange av de jeg fr hre av de rundt meg.


(akuttenhet for ungdom)

Jeg hadde en til innleggelse p akuttenheten litt senere p sommeren, fr at jeg ble lagt inn p kortidsenheten for ungdom. Det var en planlagt innleggelse p en pen avdeling, og jeg var der i tre mneder.

Jeg gikk i fra vre overbevist om at jeg ikke var syk i det hele og det store, til plutselig skulle legges inn sammen med mennesker som slet veldig mye, og for bli utredet for en alvorlig sykdom. Det var et ganske s stort skritt for meg ta. Jeg slet veldig mye med forstelse og aksept rundt at jeg var syk, og det akseptere problemene mine slik at jeg kunne motta behandlingen var et stort problem for meg der og da. Som noen av dere kanskje veit, s er jeg ganske sta, s jeg er ikke den letteste personen skulle bestemme over eller overtale. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle forholde meg til, og hndtere- alt som skjedde. Jeg var ikke god p det, ikke i det hele tatt. Jeg slet veldig med finne konstruktive strategier og til klare se p meg selv som en syk person. Hele situasjonen var en stor pkjenning for meg, fordi nr ordene "du kommer alltid til vre syk" ble sagt, hadde jeg store vanskeligheter for la det g opp for meg. Alt var s absurd. Jeg, syk? Alles kommentarer var "men nei, det er feil, du er ikke syk", og det hjalp ikke akkurat oppi det hele.




(kortisenhet for ungdom, hvor jeg var i tre mneder)

Men litt etter litt klarte jeg se realiteten i ynene, bryte ned muren og ta i mot behandling for fult. Jeg godtok innleggelsen, og jeg gjorde det jeg kunne for f s mye som mulig ut av den- og det fikk jeg. Den innleggelsen har vrt den innleggelsen med strst resultat, og den forandret livet mitt. Jeg var som en helt annen person nr jeg ble skrevet ut derifra. Jeg lrte meg godta at jeg var syk, og jeg fikk veldig stor innsikt i problemene mine, hva som var problemer, sykdommer, hva som var hva- og jeg lrte hndtere problemene mine konstruktivt.

Overgangen til voksenpsykiatrien

Etter utskrivelse var jeg overbevist om at alt hadde ordnet seg, og det gikk fremover. Jeg var hjemme i tre mneder fr jeg ble lagt inn p nytt- denne gangen var jeg fylt atten, som ville si at jeg mtte legges inn i voksenpsykiatrien. Det var en stor overgang, men jeg klarte den bra, noe jeg kan takke de ansatte p avdelingen for. De gjorde den overgangen mye lettere. Jeg ble vrende to mneder p avdelinga, fr jeg ble skrevet ut til eksamenstiden, og s lagt inn etterp for fullfre behandlingen der.


(innleggelsen p dps'en, voksenpsyk)

Nr det var gjort- s var det tid for pakke sammen og flytte avgrde p nye eventyr. Jeg begynnte p folkehgskole- men var ganske drlig nr jeg var der, s jeg ble innlagt der ogs, to ganger- fr jeg mtte avslutte skolegangen og ble overfrt til sykehuset hjemme. Jeg var der i to mneder, og ble skrevet ut rett etter nyttr- dette ret. Etter det har jeg vrt mye hjemme, men har hatt noen akuttinnleggelser. Jeg er s lei av vre innlagt, at jeg skriver meg ut ganske fort. Jeg fler det er nok n.


(Jren dps)

Det siste ret har jeg egentlig hatt lite behandling. Jeg har hatt noen f timer p poliklinikken, og ellers blitt flgt opp av stttekontakten min. Det har gtt greit, men det blir nok mer behandling fremover. Det skulle egentlig vre mer, men det var mye som skjedde og mange feil som ble gjort, s jeg fikk aldri den hjelpen jeg skulle ha. Men shit happens. Selv om det har vrt tungt skulle klare mye aleine, s har jeg likevel klart det, og jeg har vokst mye og blitt mye sterkere. Jeg str sterkere n enn jeg har gjort noen gang fr, s jeg prver holde fast i det for alt det er verdt.



Stikkord: #behandling #psykiatri #bup #dps #innleggelse


Hvordan veit man hvordan man kommer seg videre?

  • Publisert: 11.08.2013 kl.03:30

Jeg str fast i et tankekaos. Hele meg er fast.

Tankene mine er surret sammen, og jeg prver finne trene slik at jeg kan lnse de og f endene til mtes. Jeg veit ikke hvor jeg er, hvor jeg skal g. Jeg prver planlegge veien videre, prver finne ut hva som vil bli det beste. Skole. Jobb. Behandling. Bruke krefter eller lade opp krefter? Leve "normalt" eller fokusere p behandling? Prve satse p jobb, eller bare satse p skole? Er det rett ta pause i fra behandling? Trenger jeg behandling? Hva? Hvor mye? Kan det hjelpe med innleggelse selv om jeg egentlig ikke vil, eller er det bortkastet? Vil det bli verre om det blir mye fokus p sykdom og andre negative ting?

Jeg veit at jeg ikke kan f svarene fra noen andre enn meg selv. Det er mitt liv, mitt valg. Det er jeg som velger hvilken vei jeg skal g, men jeg fler at jeg str i et stort kryss, og har ikke aning p hvilken retning jeg skal g i for komme frem til en plass jeg nsker vre. Hvordan veit man egentlig det? Jeg har ikke en mageflelse stole p. Jeg har ikke stabilitet nok til holde meg til samme avgjrelse hver dag, til oppfatte situasjonen nytralt, i stedet for oppfatte den etter stemningen jeg er. Den strste utfordringen er at jeg ikke veit hvor jeg str. Jeg veit ikke om jeg har det bra eller om jeg ikke har det bra. Jeg veit ikke om det er normalt bra, eller bra i et litt mer relativt perspektiv. Og drlig, jeg veit ikke hva drlig er. Uten vite dette kommer jeg ikke frem til noe.


#jobb #skole #behandling #sykdom


Hvorfor er du egentlig deprimert, nr du ikke har grunn til det?

  • Publisert: 07.08.2013 kl.20:03

I det siste har jeg kommet over mange forskjellige artikler og uttalelser om psykisk sykdom som lyser uvitenhet. Noen ganger har jeg lyst til sl meg selv i hodet av frustrasjon. Noen ganger blir jeg irritert. Noen ganger ler jeg av hvor dumme uttalelser noen kan prestere og komme med. Noen ganger synes jeg bare veldig synd i personen som str bak. Men jeg tror jo egentlig ikke at det handler om uinteligens, eller at det handler om at de som ikke forstr nsker noen vondt - jeg tror at det strste problemet er mangelen p kunnskap. Uten nok kunnskap til grunne har man jo rett og slett ikke et utgangspunkt for klare og skape en forstelse.

Psykisk sykdom er psykisk. Det er abstrakt. Det er ikke noe man kan ta p, se eller fysisk fle. Det er noe man kan pvise gjennom vitenskap og det er i noen tilfeller biologisk - men smerte er ikke synlig. Du kan se hva et menneske velger vise, men du kan ikke se med to yner hva som skjer oppi hodet til et menneske. Du kan ikke se problemer. Du kan ikke se hva mennesker brer med seg. Du kan ikke se smerte.

Jeg kan faktisk skjnne at enkelte tenker "det er bare skjerpe seg, de har ingenting syte over", for slik dem ser det er det ikke noe problem. Men sykdom er ikke logisk. Det er ikke logisk at akkurat du fr problemer med magen nr du lever et sunt liv, p samme mte som det ikke er logisk at akkurat en annen person fr en depresjon, opplever at alt raser sammen og fler at livet er helt uutholdelig nr forholdene rundt er bra. Det si at en deprimert person ikke har grunn til fle seg deprimert, er som si at en person med magesr ikke har grunn til ha vondt i magen.

"Hvorfor skal han/hun bli s deprimert av det? Hvorfor kommer de ikke over det, nr andre gjr det? Hvorfor er de s svak?".

Sykdom blir alltid utlst av noe. For dem som brer genene, for de som er srbar for utvikle psykisk sykdom - de kan oppleve at sykdommen blir utlst av noe vanskelig som skjer i livet. Alle vil oppleve vanskelige ting i livet, og det gr over, det blir bedre. Men hvis noen opplever noe vanskelig, og det utlser sykdom, s er det ikke alltid selve hendelsen de sliter med i ettertid, men sykdommen. Det er ikke at de er svak og ikke klarer hndtere det som skjer, men det problemet de har skaper rett og slett et nytt problem.

For hvis du har magesr, hvis du blr og har sterke smerter, er du svak som gr til legevakta og ber om hjelp? Er du svak fordi du ikke kan stoppe indre bldninger p egenhnd? Er du svak som ikke kan kontrollere hvor mye du blr? Er du svak fordi du m ha medisiner, behandling og oppflging for at det skal bli bedre? Er du svak fordi du m skrives inn p sykehuset nr bldningene blir for store? Er det din egen feil? Er det bare tro at det gr bedre, s stopper det bl? Kan man bare ta seg sammen, s gr magesmertene over?

Sykdom er ikke logisk.

Smerten et menneske kan fle p, kan vre helt ufattelig sterk uansett hvor "bra" personen har det. Noen ganger er personen syk, og det er DET som er problemet. Det trenger ikke vre mer komplisert enn det. Noen ganger kan en person vkne og fle at livet er for vondt til at de klarer holde ut- og de kan ikke forklare hvorfor. Det er bare snn. De fler det bare snn - fordi det er en del av sykdomsbildet. Det innse og akseptere at man har et problem, det be om hjelp og jobbe mot bli frisk- det er ikke svakt, det er sterkt. Det krever utrolig mye av en person. Noen ganger krever det alt.

Og jeg lover deg: kunne vi valgt, hadde vil valgt noe annet.

Dette ble vel egentlig vinklet mot depresjon, men det er fordi at uansett hvilken psykisk sykdom et menneske sliter med, s er depresjon noe de har til felles. Det er en smerte alle syke kan relatere til.

#depresjon #psykisksykdom

I'll follow you into the dark

  • Publisert: 02.08.2013 kl.23:03

Dagene gr ikke helt som jeg skulle nske at de gjorde. Jeg veit ikke hva som er nskelig, hvor jeg skal vre for at jeg skal sette pris p hvordan jeg har det. Jeg veit ikke nr det kommer til det punktet at jeg ikke har grunn til klage, eller nr jeg nr et punkt hvor jeg burde klage. Jeg aner ikke hvor jeg str, hvor langt jeg har gtt, hvor langt det er igjen. Alt jeg veit er at dette- det er ikke slik som dette det skal vre. Uansett hvor mye mening jeg ramser opp kan jeg ikke fle det. Meningslst er det mest beskrivende ordet. Hvorfor gjre det ene, eller det andre. Hvorfor gjre noe i det hele tatt?

Jeg veit at jeg har mening i livet mitt og masse og leve for, men flelsen av meningslshet sitter fast uansett hva jeg sier til meg selv. Jeg kan ramse opp en lang liste over grunner til at jeg skal leve, men likevel fler jeg ikke at jeg egentlig lever. Uansett hvor mange svar jeg kommer med s sitter jeg likevel igjen med "hvorfor?". Akkurat som et barn som stiller det sprsmlet til alle svar man kommer med- helt til at man gr tom for forklaringer og det siste svaret blir "fordi det er bare snn det er". Men jeg klarer meg. Det er vanskelig, men ikke s vanskelig. Det er fortsatt levelig.

Men over til noe litt mer positivt: i helga skal jeg kose meg sammen med bestevenninna mi, og jeg ser veldig frem til det!


Stikkord: #forvirret #meningslst #livet #helgekos
http://reachforthesun.blogg.no
Image and video hosting by TinyPic


+ Legg meg til som venn.


Navn: Lisa
Alder: 18
Bosted: Bod
Mail: reachforthesun@hotmail.no


Blogger om livet, hverdagen som psykisk syk, oppturer og nedturer, og veien mot noe bedre. Prver mestre livet og passe inn i den skalte "normale hverdagen". Og en dag vil jeg klare det.



hits