august 2012 (Lisa)

Arkivet for: august 2012.


Livet på psykiatrisk.

  • Publisert: 21.08.2012 kl.16:48

Veit at mange lurer på hva psykiatrisk sykehus egentlig er. Alle skjønner jo at det er et sykehus for mennesker som er psykisk syk, men hvordan det egentlig er der inne er det skremmende få som veit. Jeg har fått ufattelig mange teite spørsmål om hvordan det er å være innlagt, så jeg tenkte at jeg kunne forklare det. Det finnes utallelige forskjellige avdelinger med forskjellige målgrupper. Noen er allmen og tar inn folk med forskjellige problemer, mens andre er spesialisert innenfor et område. 

Tumblr_lysrdgmcsd1qchs86o1_500_large

Det finnes tre forskjellige typer avdeling:

  • Åpen
    Det er den "vanlige" typen avdeling. Det vil si at dørene er åpne, og man kan komme og gå slik man vil. Er som oftest her man har planlagte innleggelser, og her er det rom for lengre innleggelser. Noen få avdelinger tilbyr akuttinnleggelser på åpen avdeling, men mennesker som er sterkt suicidal eller psykotisk blir sendt videre. Noen avdelinger er veldig strenge og vil ikke ha inn folk som er for syk. Som regel er det også slik at skader du deg selv eller prøver å ta livet ditt så er det rett ut. Man får egentlig veldig mye ansvar selv, og hvis det er noe, så må man oppsøke hjelpen selv. De er veldig fokusert på at man skal klare seg selv best mulig. Her er det ikke lov til å bruke tvang, og det er verken beltesenger eller tvangsmedisinering (eller gitter på vinduene....).
     
  • Lukket
    Stortsett alle akuttposter er lukket. Dette er da for mennesker som er veldig dårlig og trenger øyeblikkelig hjelp. Noen er innlagt på tvang, men de fleste er der frivillig. Disse avdelingene er kjent for å være full, og som regel er det en kamp om plassene. Her er ikke en plass man skal være lenge. Det er veldig stor forskjell fra person til person - de som er veldig syk og ikke kan være aleine kan være her litt lengre, mens noen blir hevet ut dagen etterpå. Det vanligste er nok å være i noen dager. Dette skal bare være for akutte situasjoner, og det er en plass man kan komme til for å få fred og ro og bli skjermet fra omverden. Her er alle dørene låst, det finnes ingenting knuselig på rommet eller ute i avdelingen, vinduene er stengt og man får ikke lov til å oppbevare noe man kan skade seg med - f.eks speil, barberhøvler og lignende. 

    Tingene blir gjennomgått når man kommer inn dit. Man kan ikke gå ut uten å ha personalet i helene, med mindre noe annet er bestemt. Man får tett oppfølging, og blir passet godt på. De tar fra deg veldig mye ansvar, for en del av innleggelsen handler om å få en "time-out" fra omverden. Her er det muligheter for belter og tvangsmedisinering, men som oftest skjer det ikke, og når det skjer skal det en utrolig god grunn til. Man får sitt eget rom som man kan være i fred på, men det finnes et rom der som er skjermet. Hvis man er veldig dårlig og ute av kontroll mens man er innlagt så havner man her. Det ligger i ordet; dette rommet skal være skjermet fra resten av avdelinga, og det skal alltid være noen der og passe på de som er der. Man er der som regel bare en veldig kort stund, bare noen timer kan være nok. Meningen er at personen skal klare å roe seg ned slik at det er trygt og sende han eller henne ut i avdelinga igjen.

  • Sikkerhetsavdeling
    Her er du helt innelåst og nærmest muret inne. Denne er for ekstremt syke, og det er her drapsmenn og folk som er til fare for andre havner. Det er kamera over alt, og ingen får være aleine. Dette er en avdeling som skal utrolig mye til for å havne på, og de aller fleste av psykiatriske pasienter slipper det. Denne posten handler vel mer om å skjerme omverden fremfor å hjelpe de som er der. De som er der skal selvfølgelig få hjelp, men det er ikke derfor de kom dit.
     

421830_282798015127340_262406553833153_704255_19993286_n_large

Hvordan det er å være innlagt å hva man gjør der?

Noen ganger har vi det veldig gøy, noen ganger sitter vi i stua med latterkrampe. Noen ganger gjemmer vi oss i skapet, sniker oss opp om natta, har vannkrig i stua, skremmer nye miljøterapeuter og springer i gangene. Noen ganger er det helt rolig og ufattelig kjedelig. Noen ganger er oppløftende og være der, mens andre ganger gjør det oss mer deprimert. Noen ganger så virkelig ønsker man å bli innlagt, mens andre ganger har man overhode ikke lyst. Man føler seg som regel veldig trygg der, og det er ofte sånn at de som er innlagt ikke ønsker å bli skrevet ut. Det er bare å åpne døra så finner du hjelpen i gangen. Det er lettere for mange å håndtere dårlige dager hvis man ikke er aleine, men det negative er jo at den virkelige verden ikke er slik - så derfor skal man ikke være innlagt for lenge, og man må lære og klare seg selv.

Som sagt så er det mye fokus på ansvar, og de er veldig strenge på at man holder rutinene. De som tror at man kan være der inne og late seg kan tro om igjen. Det er opplegg hver dag, og man MÅ være med på det, uansett hvor mye man ønsker å slippe. Man må følge rutinene og reglene til avdelinga, hvis ikke får man ikke være der. Opplegget er veldig forskjellig fra avdeling til avdeling, og for noen avdelinger er de mer opptatt av individuelle opplegg. Men det finnes alltids fellese ting på ukeplan. Det er ellers mye fokus på trening, døgnrytme og å lære seg å si i fra når ting er vanskelig. 

En typisk uke på den forrige posten jeg var på, ser slik ut:

Mandag - bevegelsesgruppe

Tirsdag - tur og samtalegruppe

Onsdag - ingenting

Torsdag - undervisning og romvask

Fredag - fredagskos

Lørdag - permisjon

Søndag - permisjon

Så kommer samtaler, fysioterapeuttimer og treningstimer i tillegg. Det bruker også og dukke opp noen ekstra turer innimellom. På ettermiddagene gjør vi det vi ønsker å gjøre. Hvis man ikke har noen man er sammen med kan det fort bli kjedelig da, men man kan bare være kreativ! Gå turer, gå på kino, dra på cafe, spille spill og lignende.

En typisk avdeling består av soverom, felles stue, felles kjøkken og spisestue, vaktrom, medisinrom + rom for samtaler og en ekstra stue for de som ønsker å være litt mer aleine. Det ser i grunnen ut som et hjem, bortsett fra når man trør i gangene. Hvordan det ser ut inne er veldig forskjellig. Noen plasser er det skikkelig fint, mens andre plasser er det gammelt og tragisk stygt. Men når man kommer dit er det i grunnen ikke hvordan rommene ser ut som betyr noe, det er jo selve opplegget.

 

- Her er rommet på akuttpost for ungdom.

 

- Her er rommet på kortidsenhet for ungdom:




- Her er rommet på allmenpsykiatrisk post på dps'en (voksenpsyk):


Som dere ser så er det veldig stor forskjell. Det er sjeldent at det er dobbeltrom og ikke bad på rommet, men på dps'en (distrikstpsykiatrisk senter) jeg var på er det faktisk det. De har enkeltrom også, så jeg sov ikke sammen med andre, heldigvis. Eller sånn egentlig nektet jeg det, og fikk et nytt rom.

Dere må huske på at alle som er innlagt er innlagt for en grunn, og alle har sin egen historie. Det kan høres ut som at innleggelser ikke akkurat er fristende, men det skal ikke være det for friske mennesker. De som er innlagt trenger det, og som regel ønsker de også det, fordi ingenting er verre enn å være skikkelig dårlig og ikke få hjelp. Det har så utrolig mye å si. En liten innleggelse kan utgjøre en stor forskjell.

#psykiatri #psykiatriskavdeling #innleggelse #institusjon #psykisksykdom


Inside enemies.

  • Publisert: 19.08.2012 kl.17:10

It's like you're a drug
It's like you're a demon I can't face down, It's like I'm stuck
It's like I'm running from you all the time
And I know I let you have all the power
It's like the only company I seek is misery all around

It's like you're a leech, sucking the life from me
It's like I can't breathe, without you inside of me
And I know I let you have all the power
And I realize I'm never gonna quit you over time

It's like I can't breathe, It's like I can't see anything
Nothing but you, I'm addicted to you
It's like I can't think without you interrupting me
In my thoughts, in my dreams, you've taken over me
It's like I'm not me, It's like I'm not me

Tumblr_limwisg86i1qdbbywo1_500_large

Noen ganger blir man så sliten av å kjempe i mot at kreftene ikke strekker til. Kampen krever så utrolig mye av deg, at noen ganger ser man ikke andre løsninger enn å gi opp motstanden og heller gå i samme retning som den. Man snur seg rundt og går i medvinden fremfor motvind. Du veit at du går i feil retning, men du er så tappet for krefter at motvinden blir for sterk til at du klarer og holde deg oppe og ikke falle. Medvinden gjør det lettere å gå, og den hjelper deg på veien. I stedet for å kjempe i mot et monster som tapper alle kreftene fra deg, så ender man opp med å kjempe i mot seg selv.

Det er lettere å bare høre på hva som blir sagt, og følge instruksene. Man veit at hvis man nekter og velger å ikke hører på henne, så vil det få konsekvenser. Det vil skape en motstand som krever alt av deg for å kjempe i mot. Hun hjernevasker deg, får deg til å tro at du trenger henne, at du trenger dette, og hun følger deg inn i en vond sirkel som forvandles til å bli ditt største mareritt. Du går rundt og rundt og det tar lang tid å finne ut at hun lyver, at du egentlig står fast i noe som aldri vil hjelpe deg fremover.

Du ødelegger deg selv for å overleve. Du vil ikke se ødeleggelsen, du bare føler på tryggheten hun gir deg gjennom å være der. Det blir som en desperat måte og holde seg sammen på i mangel på krefter og mestringsstrategier. Det fungerer, det kan fungere, helt til det går så langt at det blir til det som ødelegger deg mest. Hun holder deg oppe, men hun holder deg bare halvveis oppe, og du vil aldri føle på hvordan det er å stå helt oppreist. Du kan ikke stå oppreist på egne ben før du lar henne slippe deg. Du innser det ikke, du vil ikke innse det, fordi du har ingen aning om hvordan du skal klare å stå oppreist uten henne. Du veit ikke hvordan du skal samle opp kreftene du trenger for å reise deg.

Selv om du hater henne, så er det likevel hun som er der. Du veit at hun ødelegger deg, men samtidig, på en forskrudd måte, er det alt du trenger. På en forskrudd måte, ønsker du å ha henne der, og sliter med å la henne gå. Du veit at hun har sine gode sider også, og det er det du ønsker å holde fast i. Når alt kommer til alt så skygger de negative sidene over de positive, og det er det negative som har overtaket.

 

I'm hooked on you, I need a fix, I can't take it
Just one more hit, I promise I can deal with it
I'll handle it, quit it, just one more time then that's it
Just a little bit more to get me through this


Tumblr_lyvhrfcysa1qegrtn_large

Men noen ganger elsker man det som man hater mest av alt. Noen ganger trenger man det som ødelegger en mest. Noen ganger er det mest ødeleggene det som holder en i livet. Noen ganger er den verste fienden det man forguder mest. Noen ganger.

 

© http://reachforthesun.blogg.no
Image and video hosting by TinyPic


+ Legg meg til som venn.


Navn: Lisa
Alder: 18
Bosted: Bodø
Mail: reachforthesun@hotmail.no


Blogger om livet, hverdagen som psykisk syk, oppturer og nedturer, og veien mot noe bedre. Prøver å mestre livet og passe inn i den såkalte "normale hverdagen". Og en dag vil jeg klare det.



hits