juli 2013 (Lisa)

Arkivet for: juli 2013.


Flyttet!

  • Publisert: 31.07.2013 kl.01:21

Nå har jeg offisielt flyttet. Huset er vasket og tørket for hvert eneste støvkorn. Skapene og hyllene er tomme, og jeg, jeg er ikke der lengre. Og ikke skal jeg tilbake.

Nå bor jeg hjemme. Hjemme hos min kjære familie, i min kjære hjemby. Det er først nå at jeg innser hvor ufattelig liten og kjedelig denne byen er. Jeg savner livet mitt her, hvordan det var. Jeg savner det veldig, men når jeg er her nå- det er ikke det samme. Ingenting er det samme. Det føles ut som at jeg har levd i to helt forskjellige liv. Livet etter at jeg flyttet hjemmefra, og livet jeg hadde før. Det er så utrolig store forskjeller, hverdagene i de forskjellige livene er langt i fra å nærme hverandre. Jeg er ikke den samme person heller.

Jeg tror ikke jeg noen gang har lagt ut bilder av hvor jeg bor
- så nå gjør jeg det, med bodde i parantes.





 


Stikkord: #flyttet #Bodø #bilder

Stress

  • Publisert: 28.07.2013 kl.20:10

Det er så mye som skal på plass nå med en gang. Jeg er så stresset at jeg klarer ikke trekke pusten og slappe av- og jeg er sliten. Jeg føler meg utmattet og det dreger ned humøret, noe som gjør at energien blir enda mer fraværende, og lysten til å stå opp og møte dagen er lav. Jeg må få leid ut hybelen, pakke, vaske og rydde og finne meg ny plass å bo. Jeg hadde egentlig fått det, men så plutselig hadde jeg ikke det likevel, fordi å ha en leietaker som er psykisk ustabil var ikke akseptabelt likevel. Det betyr også at det er mer og pakke og krever mye mer for å få det på plass. De som kjenner til boligmarkede i Bodø veit at det er ganske vanskelig å få tak i bolig her, så nå må jeg stresse med det også på toppen av alt. Andre kan dømme så mye de vil- men jeg angrer ikke på at jeg er meg selv, og jeg vil aldri gå rundt og skjule hvem jeg er på grunn av at det ikke er sosialt akseptert i samfunnet. Det er slik det er. Jeg er den jeg er. Verken mer eller mindre.

Men dagene er ikke ille, og alle må gjennom perioder med veldig mye stress, så det er vel bare noen av de dagene. Blir litt godt å bare få gjort alt på en gang også bli ferdig med det, sånn at jeg får ro i kroppen. Jeg blir boende hjemme ei stund fremover (hjemme- som i der familien bor), og ser egentlig frem til det. Er så lei av at det fremmede folk inn og ut her hele tiden, så gleder meg så utrolig til å flytte ut. Så kan jeg begynne å se fremover, og planlegge veien videre. Og det er greit. Det er faktisk greit å se fremover nå. Det er ikke den utfordringen det en gang var.

 


Frem og tilbake- og akkurat nå

  • Publisert: 23.07.2013 kl.01:22

Jeg har gått frem og tilbake med meg selv veldig mange ganger de siste dagene. Veldig mange ganger. Klødd meg så mye i hodet at hårene nesten faller av. Kvernet tanker til at det ikke var mer å kverne. Jeg må ta en beslutning. Jeg må trekke en koklusjon, og den må komme helst i går. Prøver å skjønne, men jeg har ingen evne til å forstå det umulige, så noen ganger må man bare se på de opplysningene man har, følge magefølelsen og ta en bestemmelse. Også må man holde seg til den.



Natt til i dag ble konklusjonen min: 
jeg blir værende i Bodø.

I dag skulle vi kjøre avgårde for å sende flyttelasset mitt nedover til Stavanger, men i stedet kjørte vi det hjem- hjem til familien, hvor jeg skal bo inntil videre. Føles godt å være litt hjemme også, for har ikke vært det så veldig mye det siste året. Jeg har fått boplass som jeg er fornøyd med, som faktisk ligger rett over veien i fra der jeg flytter i fra nå. Men jeg kan ikke flytte inn der før i slutten av august, noe som forsåvidt er helt greit.

Grunnen til at det ble slik vil jeg ikke dele, ikke nå. Men det er vanskelig å finne ut hva man vil når alt avhenger av humøret du er i når du skaper tankene, og det er vanskelig å skille på hvorfor man vil flytte. For noen ting kan man bare ikke flytte vekk i fra. Skulle ønske det var slik, men det er det dessverre ikke.

Føler meg ganske dum som plutselig forandrer på det, når alle er innstilt på at jeg skal dra, og når diverse papirarbeid og henvisninger allerede er sendt og lest gjennom. Føler meg dum når jeg må gå tilbake med "jeg flytter ikke likevel" når jeg var så bestemt på at jeg skulle- på tross av at det ikke var mange som var enig i at det var en god ide.

Jeg avlyser ikke- jeg utsetter, til at det kommer litt mer på plass. Som det er nå så skal jeg ikke gå skole dette året, så til neste år når jeg skal (LES: skal) gå skole, så kommer jeg til å flytte, alt ut i fra hvor jeg søker og lignende. Det er snakk om noen måneder til. Mye kan forandre seg på den tiden. Jeg har et mål å strekke meg til, noe å glede meg til og noe som kan få meg til å se langt fremover. Noe litt mer stabilt og noe som kan hjelpe meg med å holde meg fast i vanskelige perioder.


Something keeps me holding on to nothing

  • Publisert: 20.07.2013 kl.14:48

Prøvde å si "hade"
Prøvde å avslutte
Prøvde å holde ut, prøvde å ha det bra

Jeg trodde det var over, at jeg var ferdig, men jeg var ikke det

Trodde at jeg hadde det bra, trodde at jeg var stabil
Men jeg er stabil, jeg har det bra, jeg tror jeg har det bra

Jeg fikk ikke sove hjemme, ikke den natten
Men jeg ville sove hjemme, så jeg dro hjem dagen etter 

Etter paragrafen var det jeg som bestemte
Det var mitt valg, kun jeg som hadde stemmerett
Jeg sov hjemme i natt 

 Det er rart hva man tror,
hvordan man oppfatter siutasjoner,
hvordan alt er så kaotisk at man ikke ser noe som helst

Hvordan det å overbevise seg selv om noe
får andre til å skifte mening og tro det samme

Jeg valgte selv hvordan måte jeg ville håndtere det på
Og jeg overbeviste dem om at det var rett
Jeg trodde det var rett, kanskje det var det
Men jeg tenkte aldri over at det kunne få konsekvenser også
Jeg tenkte ikke over at den måten skapte nye problemer
Jeg burde visst det, burde tenkt over det, men jeg gjorde ikke det
Kaoset tar i fra meg muligheten til å tenke
Jeg tenker konstruktivt, tenker bare ikke langsiktig
Bare det å tenke i det hele tatt er slitsomt

Og jeg er sliten 


Nå er behandlingen avsluttet

  • Publisert: 15.07.2013 kl.23:38

I forrige uke avsluttet jeg tiden min på salten dps, og det er et kapittel jeg er glad for å skrive ferdig. Jeg følte meg lettet i hele kroppen når jeg gikk ut i fra dørene og visste at jeg ikke skulle tilbake. Jeg har hatt noen få timer på poliklinikken- kom aldri i gang, men de timene har følgt meg gjennom en tid jeg helst ønsker å glemme. Gangene er likevel veldig kjente, siden jeg i løpet av litt mer enn et år har tilbringt fem måneder der tilsammen. Jeg har hatt to lange innleggelser der nesten rett etter hverandre, og de har fulgt meg gjennom gode og veldig dårlige perioder. Selv om jeg også har skapt gode minner derifra, og selv om det er mye jeg kommer til å savne- så føler jeg at alle minnene sitter fast der inne, og det trekker meg tilbake til perioder jeg ikke vil tilbake til. Det var der mye startet. Det var der diagnosene vokste. Det var der jeg "bodde" etter jeg måtte avsluttet skoleåret mitt på folkehøgskolen og bli sendt hjem igjen. Det er der mange av mine verste minner ble skapt.

Derfor er jeg glad for at jeg har satt et punktum der. 

Jeg er vel og merke henvist til Stavanger dps - men der kan jeg skrive på en annen historie, og jeg håper at det blir en bedre. Jeg veit at jeg kommer til å falle, at jeg kommer til å treffe veggen og gå helt på trynet, men jeg håper at det blir perioder. At det ikke skaper like stygge minner som jeg har fra før. Jeg håper at det er mer kortvarig, at det mønsteret jeg er inne i nå holder. Jeg håper at jeg kan gå fremover nå, i stedet for tilbake. Jeg håper at det går fremover, og at jeg ikke blir stående fast her jeg er nå. Jeg står stabilt, på en helt ok plass. I forhold til hvordan jeg har hatt det tidligere er det helt ok. Det er greit. Men det er likevel ikke dette som er livet. Det er ikke slik som dette jeg skal leve. Livet skal ikke føles ok, det skal ikke være sånn at jeg akkurat holder ut - det skal være sånn at man virkelig ønsker å fortsette. At livet er noe man ønsker. Og jeg kommer til å ønske livet mitt en dag. Det er målet.


Når det føles ut som at det aldri blir bedre

  • Publisert: 09.07.2013 kl.04:27

Du veit den følelsen når du står så fast at du synker sammen i motløshet og tanker om at ingenting vil ordne seg. Når det føles så uutholdelig, så sterkt at man bare ønsker å gi opp på sekundet. Akkurat som at alt du står på faller sammen, at du faller. Du faller inn i mørket, bare faller og faller. Du tror at du har truffet bunnen når det smeller, men du fortsetter og falle, uten noen ende. Du ser ingen ende. Du ser bare mørket som holder fast i deg. Du holder fast i mørket, fordi du har ingenting annet å holde fast i.

Det har alltid vært noe som ingen kunne skjønne, og oppi det var jeg den som skjønte minst. Jeg har følt at jeg har vært helt aleine i verden, at jeg har levd på en annen planet enn alle andre. Jeg har sett meg selv forsvinne mer og mer, og uansett hvor hardt jeg prøvde å holde meg fast så sank jeg lavere og lavere.

Det var ingen logikk som kunne forklare hvordan hjernen min fungerte. Den var feilkoblet. Det var som å ha to deler i en. Følelsene og reaksjonene mine hang ikke sammen med virkeligheten. Jeg hadde dobbelt opp med følelser. Jeg hadde de følelsene som kom av helt logiske grunner, men så hadde jeg de følelsene som bare kom, kom fra noe ingen kunne indifisere eller definere. Hvordan kunne det gå over når jeg ikke engang skjønte hva problemet var? Var det egentlig et problem der i det hele tatt?

De brukte navn som skulle forklare alt det som ikke kunne forklares med ord. Lister som ramste opp hvordan alle som falt innenfor min kategori hadde det. Det stemte, det stemte irriterende mye, for jeg ønsket ikke å havne i den kategorien. Jeg følte ikke at jeg hørte til der. Passet ikke inn der. Følelsene vokste, ble større, sterkere og skumlere. Det utviklet seg i feil retning og jeg var helt uviten om hva jeg skulle gjøre for å komme meg videre. Legene sine ord om at "det kommer alltid til å være slik" spiste opp det siste jeg hadde igjen av håp. Det var for alltid. Det ble aldri bedre. Det kom aldri til å bli bedre. Jeg var et håpløst tilfelle. Jeg kjempet med alt jeg hadde, men det var håpløst og gjøre alt jeg kunne når jeg fortsatt ble verre og verre. Jeg trodde mindre og mindre på livet. Jeg så ikke livet. Jeg så ingenting.

Alt var helt svart, det var svart. Men det snudde. Det snudde fortere enn jeg trodde var mulig. Det var ikke sånn "nå har jeg ikke problemer mer", men det var sånn at jeg ble mer stabil. Sånn at jeg kunne smake på livet, sånn at jeg forstod hvorfor jeg fortsatt kjempet for å holde meg i livet. For en stund, for en liten stund- fikk jeg kjenne på hvordan det var å leve. Hvordan et normalt menneske kunne leve. Jeg lærte meg å sette pris på livet. Jeg fikk samlet opp en stor dose med håp og pågangsmot, så når jeg snublet neste gang var det litt lettere. Men så ble jeg dårlig igjen, veldig dårlig. Jeg gikk tilbake til hvordan det var, om ikke verre. De samme destruktive tankene dukket opp. Jeg var så motløs, så lei av hvordan livet mitt var. Men selv om enkelte ting ble verre, så var det fortsatt enkelte ting som ble bedre. Det var fremgang oppi all motgangen.

Vendepunktet kom når jeg ble ordentlig medisinert. Jeg hadde ikke troen på det, jeg så bare rart på legene når de sa at piller skulle gi meg livet tilbake. "Piller kan ikke fjerne eller forandre følelser" sa jeg. "Jo, de kan det" sa dem. De hadde rett. Det tok tid, men når de først fungerte, så fungerte de. De fjernet ikke problemene og de gjorde meg ikke helt frisk, men jeg ble mer stabil, fikk det litt bedre. For meg var medisiner den rette behandlingen, mens for andre finnes det alternative behandlingsmetoder som kanskje fungerer for de. Det finnes mange måter å bli bedre på. Det finnes tusenvis av måter og muligheter. Det finnes. Det finnes noe for alle.

Det siste halvåret har jeg lært noe veldig viktig, kanskje det viktigste jeg noen gang har lært: det GÅR over. Følelser forandrer på seg. En tilstand kan ikke vare for alltid. Når jeg har en dag som føles helt uutholdelig, så veit jeg fortsatt at når den dagen går over, så vil det være over. Kanskje det tar flere dager, eller i verste fall uker, men det går over. Aldri, aldri, tro noe annet. Følelsen av at det aldri kommer til å bli bedre er det ufattelig mange som bærer på, og veldig stor del av de som tenker slik- får det faktisk mye bedre.

Ja, det kan ta lang tid, veldig lang tid før at man er i mål, men det kan også snu fortere enn du vet. Ingen, absolutt ingen, kan spå fremtiden din. Fuck leger som får deg til å miste troen på deg selv: for det er kun du som setter dine egne begrensninger. Jeg tror på at alt er mulig. Jeg tror at det alltid finnes noe vi kan gjøre med hver eneste situasjon - men at vi bare ikke veit det enda. Jeg tror på mennesker, jeg tror ikke at en diagnose, uansett diagnose, kan stoppe et menneske fra å bli frisk, om man bare finner veien dit. Ikke tro at du er et unntak, at du ikke kan - fordi du, akkurat du, kan. Jeg er ganske langt i fra der jeg ønsker å være. Jeg har en lang hard vei fremfor meg, men jeg er på tur. Selv om jeg noen ganger stopper opp, kanskje til og med snur, så er det alltid mulig å snu tilbake. Livet mitt er ganske langt i fra en solskinnshistorie, men jeg prøver, og jeg har gode dager. Jeg har de dagene jeg lever for å oppnå flere av.

Følelser kan forandre form.
Smerte kan minskes.
Tanker kan kotrolleres.
Tomhet kan fylles.
Problemer kan løses.


But dreams come slow and they go so fast

  • Publisert: 07.07.2013 kl.00:18

"Du må bli mer stabil først" sa de, "jeg skal flytte" sa jeg bestemt.

Jeg er hjemme, og det føles litt tomt her. Blir bombandert med tusenvis av følelser på en gang. Jeg vil flytte, jeg vil oppleve noe nytt- jeg vil det, men det er så mye jeg flytter i fra. Nervene vokser, og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har tenkt "nei, jeg blir igjen her". Men jeg må velge, og jeg har allerede valgt å flytte, så da må jeg nesten stå for det. Det er en grunn til at jeg tok det valget på tross av at mange rundt meg ikke var enig i at det var det beste. Jeg tok det fordi jeg trodde det var det beste. Fordi jeg ønsker det, og jeg gjør det jeg selv ønsker. Jeg ønsker å gjøre noe med livet mitt, jeg ønsker å leve. Jeg ønsker å gjøre det i stedet for å tenke "skulle ønske at".

Jeg veit at det kommer til å bli vanskelig, men jeg er forberedt på det. Jeg har opplevd "vanskelig" før, å her sitter jeg. Tro det eller ei.


And all the sorrow that she takes out on herself

  • Publisert: 06.07.2013 kl.03:27

 

Feeling worthless, self-destruction
Try to take control of this
Find a purpose, reconstruction
Write it somewhere it will stick
And stars are hiding now
But there's something out there still
And she knows

Yeah she knows that there's an
awful lot of beauty in this world.




Ei natt i Oslo

  • Publisert: 02.07.2013 kl.15:18










Mobilbilder ser alltid like bra ut, så derfor er det på sin plass å spamme bloggen med bilder av høyeste kvalitet.

Ei natt på hotell i Oslo, Green Day- konsert  (all time low som oppvarming!!) og en liten tur til tusenfryd. Har vekslet litt mellom å ha lite energi og litt mer, så følte at det ødela mye av turen. Konserten var veldig bra!! på tross av at begynnelsen (for min del) gikk litt dårlig. Men jeg angrer virkelig ikke, og ser frem til neste gang jeg skal på konsert med dem!

Nå er det bare to døgn til jeg reiser hjem, og til et hjem som snart ikke er mitt. Jeg gleder meg til å se familie igjen og treffe venner jeg ikke har sett på ei stund og venner som jeg ikke vil få se på lenge. Det blir mye stress når jeg kommer hjem, men tror at det skal gå bra.

© http://reachforthesun.blogg.no
Image and video hosting by TinyPic


+ Legg meg til som venn.


Navn: Lisa
Alder: 18
Bosted: Bodø
Mail: reachforthesun@hotmail.no


Blogger om livet, hverdagen som psykisk syk, oppturer og nedturer, og veien mot noe bedre. Prøver å mestre livet og passe inn i den såkalte "normale hverdagen". Og en dag vil jeg klare det.



hits