juli 2012 (Lisa)

Arkivet for: juli 2012.


"Han er ikke borte, du bærer han alltid med deg".

  • Publisert: 22.07.2012 kl.17:29

Heaven is a place nearby, so I won't be so far away.
And if you try and look for me, maybe you'll find me someday.
Heaven is a place nearby, so there's no need to say goodbye.
I wanna ask you not to cry, I'll always be by your side.

527756_3661072518557_1027015834_55307674_969357053_n_large

Jeg føler at dette er ganske personlig, og veldig vanskelig å dele med andre. Hvis jeg deler det blir det virkelig, og jeg ønsker ikke at det skal være virkelig. Samtidig er det ikke noe jeg kan legge skjul på, for du finner dødsannonsen i avisa. Jeg har så utrolig mye jeg ønsker å si til deg, å takke deg for, men det blir for personlig og nært til at jeg kan dele det med andre. Jeg skulle ønske jeg fikk sagt det til deg når du fortsatt eksisterte.

Det går ikke opp for meg at du faktisk er borte. På en måte var det en lettelse, fordi du slipper å leve i smerte mer. Vi visste at dagen ville komme, men likevel kom det som et sjokk. Det  var ikke en sannhet før at jeg fikk beskjeden om at du hadde forlatt jorden og blitt til en engel. Selv etter beskjeden klarer jeg ikke å oppfatte virkeligheten. Døden er så uvirkelig. Hvordan kan et menneske bare forsvinne for alltid? Hvordan kan en sjel bare dø ut? Energi forsvinner aldri. Partiklene forandrer bare form. Mennesker er styrt av energi- er det da mulig at den bare forsvinner? Hvordan kan et menneske sove for alltid?

Du har kjempet mot kreften to ganger før. Du bar på en udødelig kropp. Du vant alle kampene, og uansett hvor dårlig du var, uansett hvor forberedt vi var på at du skulle forsvinne, så kom du deg over på den andre siden like hel. Når du havnet på sykehuset med hjerneblødning mobiliserte vi oss, og gjorde oss klar til å ta farvel. Du overlevde, du ble frisk, du levde friskere enn de fleste. Nå er du borte. Den tredje gangen ble for mye. Kreften hadde spist opp for mye av deg, og vi kunne ikke gjøre annet enn å vente på at du skulle sovne inn. Nå sover du, og jeg håper du finner fred i himmelen. Du er fri.

Jeg savner deg, og kommer alltid til å savne deg. Jeg savner tryggheten jeg fant i deg, og jeg er evig takknemmelig for at du har gjort for meg, for oss. Du har reddet meg flere ganger. Du var den personen som jeg visste at alltid ville stille opp, du og bestemor. Du har utgjort en stor forskjell i livet mitt. Jeg elsker deg, og det kommer aldri til å forandres.

Hvil i fred, kjære bestefar♥


Feet don't fail me now; take me to the finish line.

  • Publisert: 14.07.2012 kl.21:29

Tumblr_m2izcjfgif1rttauco1_500_large

I dag er det åtte dager siden jeg ble skrevet ut, og jeg ser frem til å holde meg utenfor sykehusveggene. Det er litt vanskelig å komme tilbake til livet sitt, for det føles ut som at hodet ikke riktig innstilt på omgivelsene. Altså, når man er innlagt, er det akkurat som at alt stopper opp, og man tar pause fra livet. Men utenfor sykehusveggene så ruller livet avgårde, så når man kommer tilbake, er det akkurat som at man blir hevet inn i fremtiden. Jeg går fortsatt rundt å tror at det er vår, og det har ikke gått opp for meg at jeg faktisk er på det punktet jeg er. Alt virker så annerledes, nesten en smule fremmed.

Jeg skal ikke si at jeg aldri skal bli innlagt igjen, men det er isåfall laang tid til at jeg eventuelt skal ha en til planlagt innleggelse igjen. Målet er at det ikke skal skje, men blir det nødvendig, så er det bare slik det er. Jeg ser frem til å komme meg bort herifra og starte livet mitt. Stemningsstabiliserende medisiner har gitt meg et helt nytt liv, og det er rart hvor stor forskjell noen små piller kan utgjøre. Livet mitt er nok ikke direkte feilfritt, men veldig mye bedre sammenlignet for et år siden. På den tiden var jeg også ekstremt ambivalent, men nå er jeg sikker; jeg ønsker å kjempe, og jeg ønsker å komme meg ut av dette. Det er ikke et spørsmål lengre - jeg veit hvilken vei jeg ønsker å gå.

Jeg er litt redd for å tro at det går fremover, for jeg har opplevd så alt for mange ganger at når jeg faktisk tror det går bra, så smeller det skikkelig. Det er vanskelig å si hva som gjør hva, og noen ganger er det vanskelig å kunne skille sykdom fra omgivelsene. Det er to forskjellige ting, men det ene påvirker det andre og lager et felles svar. Problemet er at det krever to forskjellige løsninger, og uten å klare å skille de to så blir det vanskelig å komme frem til rett fremgangsmetode. Det blir som to planter som vokser på samme plass. Skal du fjerne den ene og hindre at den vokser, så må du finne rett rot å rive opp. 

Nå venter jeg bare på at sommeren skal komme. Ikke bare i teorien - men i praksis også. 


A hospital for souls.

  • Publisert: 01.07.2012 kl.16:54

Jeg er psykisk syk. Jeg er innlagt på psykiatrisk, hvor jeg har tilbringt seks måneder i løpet av et år. Seks måneder fordelt på fire innleggelser. 

De fleste veit at jeg har vært der, men jeg tror det er få som veit hva det egentlig er for noe. Jeg ønsker å stå frem med det, ikke fordi intensjonen min er å fortelle alle hvor jeg er eller har vært, men å spre kunnskap og fjerne fordommer. Jeg ønsker at samfunnet skal forstå at det ikke er en skam og være syk, verken psykisk eller fysisk. Jeg ønsker ikke medlidenhet, jeg ønsker forståelse og aksept. Jeg ønsker å kunne snakke om psykisk sykdom på lik linje med fysisk. Dette er ikke noe vi har valgt. Dette er noe som kan skje alle, det skjer, det skjer oftere enn man tror. Det er noe som ligger utenfor vår kontroll.

Jeg har en sykdom som man kan lese om på nettet, det er ikke meg, det er ikke personlig - fortiden min, relasjoner og historien min er personlig, men ikke sykdom. Jeg har astma. Det er noe som plager meg i hverdagen, og jeg har vært på legevakten på grunn av det. Jeg har en psykisk sykdom. Den plager meg i hverdagen, og jeg har vært på legevakta på grunn av den. Jeg har vært innlagt på somatisk sykehus til observasjon, jeg har vært innlagt på psykiatrisk sykehus - til observasjon. Jeg bruker medisiner for at jeg skal klare å leve med astma, og jeg bruker medisiner for at jeg skal klare å leve med en psykisk lidelse. Det å finne rett medisin er et ganske omfattende prosjekt, det tar tid. Noen sykdommer går over av seg selv, noen sykdommer trenger man ikke medisiner for å holde i sjakk. Noen sykdommer varer hele livet, men det finnes medisiner som gjør at man kan være frisk med sykdommen.

Tumblr_lz5748rsmj1r5ak3ao1_500_large

Når noen hører psykiatrisk sykehus, så tenker de på beltesenger, tvangsmedisinering, sykehussenger, gitter på vinduene og gale mennesker. Dette er ikke et tilfelle. Dere aner ikke hvor mange rare spørsmål jeg har fått. Det finnes tre typer avdelinger: sikkerhetsavdeling, åpen avdeling og lukket avdeling. De fleste avdelingene er åpne avdelinger, og det er stortsett bare på de avdelingene at de planlagte innleggelsene er. På åpen avdeling er dørene åpne, det er ikke lov til å bruke noen form for tvang, det er ikke beltesenger, det er ikke sterkt psykotiske eller sterkt suicidale mennesker. De fleste kunne vært naboen din. De ser ut som deg og meg. Det er ikke masse kaos, det er som regel stille og rolig, akkurat som i et vanlig fredelig hus.

Det er stue, kjøkken, bad og soverom. Det kunne vært en kollektivbolig. Dere ville ikke sett forskjellen. Vi drar på cafe, vi sitter i stuen og snakker masse tull, vi ler, vi kjefter på hverandre, vi bryter regler bare fordi det er gøy å gjøre det man ikke har lov til, vi ser på tv, vi går ut på turer, vi drar til byen, vi trener på friskhuset, vi shopper - vi gjør regelrett det samme som man ville gjort hjemme. Forskjellen er at der har man samtaler, der har man behandling, der har man hjelpen i gangen når ting blir vanskelig. Der prøver man ut medisiner og man blir passet på når man trenger det.

Jeg kan skrive mer omfattende om hvordan psykiatrisk egentlig er, men poenget med dette innlegget var vel egentlig å bare få det ut. Og fortelle at det er slik det er. Syk eller ikke, vi er alle mennesker. Vi har alle egne følelser og en egen personlighet. Vi er ikke et objekt - vi er mennesker, akkurat som deg og alle andre.


Siste uke i bilder.

  • Publisert: 01.07.2012 kl.13:02

 

Sommeren har ankommet Nord-Norge. Her er resultatet av en tur vi spaserte, hvor jeg frøys mesteparten av tiden, og stortsett gikk med hettegenser.. Jeg blir ikke lett solbrent, om du lurte! Hadde aldri trodd jeg skulle få bruk for solkrem.. Det hadde ikke rema eller bensinstasjonene heller, for der var det lite solkrem og få kjøpt....

Noen vil kose seg på tur hjem fra jobben. En random bil i området. (Hvis du eier bilen og leser dette, ikke bli sur! haha).

En av alle pepsi max'ene jeg går rundt og bærer på. Jeg har en ting for å hive pepsi max i frysern!

On the top of the world! Eventuelt "on the top of the city". Her er utsikt over storbyen jeg bor i. Kjekt å bo helt på toppen, slik at man har fin utsikt. 

Jeg har stirret meg ihjel på Grey's anatomy. Fint tidsfordriv når det ikke skjer noe som helst.

Vi har lagd veldig kunstneriske tegninger.

Jeg har lest bøker. Et tips: ikke les bøker hvis du ligger i senga og ikke sovner, for da kan du risikere og lese hele boka....

 

En helt fantastisk innholdsrik uke- med andre ord!

© http://reachforthesun.blogg.no
Image and video hosting by TinyPic


+ Legg meg til som venn.


Navn: Lisa
Alder: 18
Bosted: Bodø
Mail: reachforthesun@hotmail.no


Blogger om livet, hverdagen som psykisk syk, oppturer og nedturer, og veien mot noe bedre. Prøver å mestre livet og passe inn i den såkalte "normale hverdagen". Og en dag vil jeg klare det.



hits