april 2013 (Lisa)

Arkivet for: april 2013.


Dagens ungdom?

  • Publisert: 10.04.2013 kl.20:54

Du veit du lever i Norge i 2013 når:

♥ Du er mer sosial med facebook-vennene dine enn de som sitter på siden av deg
♥ Grunnen til at du tar bilder av alt er for å legge det ut på blogg/facebook/instagram
♥ Du tar flere bilder av deg selv enn du tar av alle andre tilsammen
♥ Du oppriktig synes synd i besteforeldrene dine som ikke har internett
♥ Alt du ser ved deg selv er feil
♥ Du ikke kan telefonnummerene og bursdagsdatoene til dine nærmeste
♥ Den verste straffen du kan få er at noen tar telefonen og datan din
♥ Du ringer noen og spør om de kan kjøre deg én kilometer
♥ Det å leve uten telefon blir et handicap
♥ Du føler at livet ditt er over etter du har sett siste episode av yndlingsserien din
♥ Hver gang du sliter med å få tak i noen, så får du tak i dem på facebook
♥ Du automatisk svarer "det går bra!" når noen spør hvordan du har det
♥ Du får andre til å legge deg til på facebook fremfor å gi dem nummeret ditt
♥ Du ikke gidder å reise deg og gå to meter for å hente noe
♥ Du ikke tørr å snakke positivt om deg selv fordi du da blir sett på som "selvgod"

 




♥ Det blir et problem og finne materielle ønsker til bursdag og jul
♥ Hver gang du skal regne med tall over ti, så drar du automatisk frem kalkulatoren
♥ Du ikke skjønner vitsen med å kunne noe utenatt, siden google har svaret på alt
♥ Du ikke gidder å gå den korte turen til trening, men kan trene i flere timer
♥ Hver gang noe morsomt skjer, så går du på facebook og oppdaterer statusen
♥ Du kjøper ting du ikke kommer til å bruke, bare fordi det er på salg
♥ Du ikke har klær å ha på deg, men ikke kan kjøpe mer fordi du ikke har plass i skapet
♥ De som ikke sminker seg skiller seg ut
♥ Alt som er negativt rettet mot en utlending er rassisme
♥ Hver gang du blir kjent med noen, tenker du "de er ikke som jeg trodde"
♥ Du har en lang liste over personer du hater, men kjenner nesten ikke noen av dem
♥ Du tror du "kjenner" alle du har sett gjentatte ganger
♥ Du har mange flere venner på facebook enn i virkeligheten
♥ Du går inn på facebook hver gang du skal finne ut hvem en person er
♥ Du kan forklare ting på engelsk som du ikke kan forklare på norsk
♥ Alle prøver å fremstille livet sitt som feilfritt, og man tror man er aleine om å ha følelser


I don't wanna die inside just to breathe in

  • Publisert: 10.04.2013 kl.02:22

She breathes in, She breathes out
She wakes up and lays down
She can hardly speak and so she screams

I won't give again
because she takes so often

Nothing I say will wash it away
I'm standing in the pouring rain
You say it won't happen again
You're manic, manic

There is a chemical in your brain
It's pouring sunshine and rage
You can never know what to expect

- Plumb

Jeg har blitt ganske lei av å føle at jeg bare er her, men likevel ikke. Det er ikke noe mer. Jeg har gode dager, gode perioder. Jeg har dager hvor jeg veit at alt kommer til å ordne seg, hvor jeg blir glad av å se fremover. Jeg har dager hvor jeg ikke tror at noe vil ordne seg. Fremtiden er ikke eksisterende, og det er det som gjør vondest og tenke på. Når alt kommer til alt så er det likevel den samme konklusjonen. Tar du vekk de ytre forholdene så er det akkurat den samme historien som i fjor og året før der og året før der. Jeg kan skrive en bok om fremtiden min, utgi den i "nå-tid", og likevel sitte med den korrekte beskrivelsen av livet mitt. 

Det er noe som er større og sterkere enn meg som styrer hverdagen min, som bestemmer hvordan livet mitt skal være. Jeg kan prøve å ta kontroll over det, og jeg prøver, men jeg veit ikke om jeg noen gang kan stoppe henne, når hun ønsker å bryte meg ned. Hun er sterkere enn meg, og hun tar i fra meg alt. Hun tar i fra meg livet. Jeg er så opptatt med å være syk at jeg har ikke tid til noe annet. Det er ikke noe mer, og noen ganger føler jeg at det er alt jeg er. Jeg føler at jeg er borte, livet mitt er borte, jeg lever ikke, men sykdommen gjør. Den lever for meg, og det er ikke mitt liv. Jeg føler meg ikke levende. Jeg føler at livet mitt stoppet opp i en drøm, og jeg har ikke vært våken på flere år.

Jeg prøver å være positiv, prøver og håpe og presser meg selv til å tro på en fremtid, men jo mer jeg håper og tror, jo verre blir det når jeg oppdager at det ikke fungerer slik likevel. Jo større forventninger man har, jo større blir skuffelsen. Kanskje om langt frem i tid, noen år, så vil det gå mye bedre. Men og tro at det blir bedre snart, at jeg kan leve normalt snart, det er urealistisk, og å ha det som mål vil bare stoppe meg fra å gjøre det jeg må gjennom for å bli friskere. Been there. Jeg tror hele tiden at det skal gå bedre enn det gjør, og da springer jeg fortere, så når jeg springer i veggen får jeg mye større skader.
 

 Jeg vil ikke være realistisk, egentlig.
Om det smeller når jeg treffer veggen gjør det ikke noe,
fordi jeg kan ikke føle noe uansett.

 Om jeg lever i noe som bare er en drøm, så lever jeg i det minste ikke i et mareritt.
 


Hver gang noen sier til meg at det ikke vil gå over, at jeg må leve med det, at jeg må forvente at det tar år og bli bedre, at jeg må være tolmodig - så er jeg mindre tolmodig enn noen gang. Jeg stopper helt og veit ikke hvordan jeg skal fortsette. Jeg prøver fortsatt på å lære meg og gå, men for hver gang jeg lærer det så faller jeg, og da må jeg lære det på nytt. Jeg trenger noen som forteller meg hvordan man går. Jeg trenger noen som kan tenke for meg når jeg ikke klarer det selv. Jeg trenger noen som kan stave ordene for meg når jeg ikke klarer å snakke.

Jeg vil ikke se for meg et liv med sykdom. Jeg vil ikke tenke at de neste årene skal handle om sykdom. Jeg vil leve normalt, og jeg vil gjøre det nå. Jeg er ikke tolmodig, hvordan kan man være det når man har brukt alt for store deler av livet sitt på å vente? Det er som å stå i en kø. En stor og kaotisk kø, og du bare ønsker å komme fremover så fort som mulig. Du står ute, du fryser, du er utolmodig og ønsker ikke å vente i det hele tatt. Du er stresset, og så kald at du klarer ikke fokusere på noe annet - det må skje NÅ. Hvordan føles det da og stå i den køen i flere år, når du ikke klarer å kjenne noe annet enn bitende kulde, og uten å vite om det faktisk blir din tur engang? Er det da noen skal fortelle deg at om du bare tenker positivt, så slipper du å fryse?

Jeg prøver å gå fremover, men føttene mine er lenket fast. Uansett hvor mye jeg går, blir jeg alltid dregd tilbake. Dette er den eneste veien jeg veit hvordan jeg går.

© http://reachforthesun.blogg.no
Image and video hosting by TinyPic


+ Legg meg til som venn.


Navn: Lisa
Alder: 18
Bosted: Bodø
Mail: reachforthesun@hotmail.no


Blogger om livet, hverdagen som psykisk syk, oppturer og nedturer, og veien mot noe bedre. Prøver å mestre livet og passe inn i den såkalte "normale hverdagen". Og en dag vil jeg klare det.



hits