Behandlingen frem til nå (Lisa)

Behandlingen frem til nå

  • Publisert: 15.08.2013 kl.22:47

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Jeg har skrevet en del om at jeg går i behandling, men jeg har aldri skrevet om hvilken behandling jeg har prøvd, og for hva. Det er sikkert mange som lurer på hvordan det er å være pasient i forskjellige typer behandling, så hvis noen ønsker kan jeg skrive om det. Hovedsaklig har det vært poliklinisk behandling og innleggelser i psykiatrien. Mange innleggelser. Ellers har jeg hatt legetimer, fått kommunal hjelp og har vært borti akuttteam. Alt i alt så har mesteparten av behandlingen foregått som innlagt.

Mitt første møte med psykiatrien

Etter at jeg hadde vaset rundt i bup-systemet noen måneder, uten å egentlig være tilstedet i noe behandling, og uten at noen egentlig visste hva som foregikk i hodet mitt, så startet jeg opp hos min første psykolog våren 2011. Det var da behandlingen virkelig startet- og den startet ganske brutalt. På det tidspunktet var jeg veldig dårlig og var veldig behandlingstrengende, mens jeg oppi alt kaoset som foregikk i hodet mitt hadde store problemer med å forstå og akseptere at jeg var syk. Allerede da, helt i begynnelsen av behandlingen, ble innleggelse et tema. Jeg var fult overbevist om at det jeg slet med bare var en fase, at det var deler av en fortid jeg slet med, så jeg var ganske frustrert når hovedfokuset ble på spørreskjemaer, symptomer og diagnoser. Jeg hatet de skjemaene, og nektet å svare på dem, fordi jeg følte og trodde den gang da at det ville sykeliggjøre de problemene jeg hadde, og det ville bli sett på som sykdom, og ikke problemer. Jeg var ikke ute etter en diagnose, jeg var bare ute etter hjelp til å komme meg videre. "Jeg er ikke syk" var nok den mest sagte setningen min på den tiden.

Jeg fikk en diagnose. En diagnose som jeg visste kom til å følge meg resten av livet. På tross av alt, så visste jeg det allerede før jeg fikk diagnosen, på grunn av episoder som ikke kunne forklares på en annen måte. Det er en diagnose som krever mye utredning for å få satt, så det ble et stort fokus i behandlingen - og selv om jeg egentlig visste, overbeviste jeg meg selv flere ganger om at det ikke stemte. Jeg trodde ikke at det stemte selv om jeg visste det.

Starten på innleggelsene

En dag i begynnelsen på sommeren 2011 hadde jeg time hos psykologen min. Hun bestemte at hun ikke ønsket å sende meg hjem igjen. Jeg ble lagt inn på akuttenheten for ungdom. Jeg var ny i psykiatrien, så det var skummelt- så skummelt at jeg svimte av flere ganger og måtte bruke min første dag der liggende i senga med sterk hodepine. Jeg ante virkelig ikke hva jeg kom til, og mine forestillinger var nesten like absurde som mange av de jeg får høre av de rundt meg.


(akuttenhet for ungdom)

Jeg hadde en til innleggelse på akuttenheten litt senere på sommeren, før at jeg ble lagt inn på kortidsenheten for ungdom. Det var en planlagt innleggelse på en åpen avdeling, og jeg var der i tre måneder. 

Jeg gikk i fra å være overbevist om at jeg ikke var syk i det hele og det store, til å plutselig skulle legges inn sammen med mennesker som slet veldig mye, og for å bli utredet for en alvorlig sykdom. Det var et ganske så stort skritt for meg å ta. Jeg slet veldig mye med forståelse og aksept rundt at jeg var syk, og det å akseptere problemene mine slik at jeg kunne motta behandlingen var et stort problem for meg der og da. Som noen av dere kanskje veit, så er jeg ganske sta, så jeg er ikke den letteste personen å skulle bestemme over eller overtale. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle forholde meg til, og håndtere- alt som skjedde. Jeg var ikke god på det, ikke i det hele tatt. Jeg slet veldig med å finne konstruktive strategier og til å klare å se på meg selv som en syk person. Hele situasjonen var en stor påkjenning for meg, fordi når ordene "du kommer alltid til å være syk" ble sagt, hadde jeg store vanskeligheter for å la det gå opp for meg. Alt var så absurd. Jeg, syk? Alles kommentarer var "men nei, det er feil, du er ikke syk", og det hjalp ikke akkurat oppi det hele.




(kortisenhet for ungdom, hvor jeg var i tre måneder)

Men litt etter litt klarte jeg å se realiteten i øynene, bryte ned muren og ta i mot behandling for fult. Jeg godtok innleggelsen, og jeg gjorde det jeg kunne for å få så mye som mulig ut av den- og det fikk jeg. Den innleggelsen har vært den innleggelsen med størst resultat, og den forandret livet mitt. Jeg var som en helt annen person når jeg ble skrevet ut derifra. Jeg lærte meg å godta at jeg var syk, og jeg fikk veldig stor innsikt i problemene mine, hva som var problemer, sykdommer, hva som var hva- og jeg lærte å håndtere problemene mine konstruktivt.

Overgangen til voksenpsykiatrien

Etter utskrivelse var jeg overbevist om at alt hadde ordnet seg, og det gikk fremover. Jeg var hjemme i tre måneder før jeg ble lagt inn på nytt- denne gangen var jeg fylt atten, som ville si at jeg måtte legges inn i voksenpsykiatrien. Det var en stor overgang, men jeg klarte den bra, noe jeg kan takke de ansatte på avdelingen for. De gjorde den overgangen mye lettere. Jeg ble værende to måneder på avdelinga, før jeg ble skrevet ut til eksamenstiden, og så lagt inn etterpå for å fullføre behandlingen der.


(innleggelsen på dps'en, voksenpsyk)

Når det var gjort- så var det tid for å pakke sammen og flytte avgårde på nye eventyr. Jeg begynnte på folkehøgskole- men var ganske dårlig når jeg var der, så jeg ble innlagt der også, to ganger- før jeg måtte avslutte skolegangen og ble overført til sykehuset hjemme. Jeg var der i to måneder, og ble skrevet ut rett etter nyttår- dette året. Etter det har jeg vært mye hjemme, men har hatt noen akuttinnleggelser. Jeg er så lei av å være innlagt, at jeg skriver meg ut ganske fort. Jeg føler det er nok nå.


(Jæren dps)

Det siste året har jeg egentlig hatt lite behandling. Jeg har hatt noen få timer på poliklinikken, og ellers blitt følgt opp av støttekontakten min. Det har gått greit, men det blir nok mer behandling fremover. Det skulle egentlig være mer, men det var mye som skjedde og mange feil som ble gjort, så jeg fikk aldri den hjelpen jeg skulle ha. Men shit happens. Selv om det har vært tungt å skulle klare mye aleine, så har jeg likevel klart det, og jeg har vokst mye og blitt mye sterkere. Jeg står sterkere nå enn jeg har gjort noen gang før, så jeg prøver å holde fast i det for alt det er verdt.



Stikkord: #behandling #psykiatri #bup #dps #innleggelse

Psykiisk

16.08.2013 kl.19:22

Håper du får mer hjelp framover <3

kristinerosok

17.08.2013 kl.23:10

Så trist at du har gått gjennom alt dette. Ønsker deg alt godt fremover

Madelén

18.08.2013 kl.16:15

Tusen takk for kommentaren!

Flott at du tør å være så åpen. Lykke til :)

Midtlyngen

28.08.2013 kl.00:26

Lykke til videre!

maryfs

28.08.2013 kl.01:53

meget interessant å lese din innlegg, da jeg selv driver å studerer psykiske helsearbeid. og sikkert meget bra at du setter ord på det du har opplev og gir innblikk til andre mennesker som også sliter med sine problemer. jeg synes du skriver meget bra og har en del bilder som også gir en forstørrelse av innlegg og innhold. Meget bra bilder og skriv. Jeg ønsker deg lykke til. Og prøv å sette ord på problemer. prøv å lage deg en bok eller hva det nå kan være som gir deg mulighet til å gi inntrykk på det du opplever hver dag. Gi deg tid til det. Skrive når det passer for deg og hels hver dag. Hvis du vil kan du lese dagen etterpå. Eller kanskje om noen dager eller mnd. for å se hva som plage deg de dagene. og for å kunne finne kanskje en løsning på kunne leve med sine problemer og symptomer og sykdom eller hva det nå måte være. Ikke ta det ille opp min råd. Men prøv å skriv.. du er meget flink. Lykke til. hilsen fra M

zentla

28.08.2013 kl.09:27

åh, hoppas allt blir bätte! Lycka till i framtiden!

Sandra

28.08.2013 kl.10:17

Utrolig bra skrevet. Ønsker deg lykke til videre!

Skriv en kommentar



© http://reachforthesun.blogg.no
Image and video hosting by TinyPic


+ Legg meg til som venn.


Navn: Lisa
Alder: 19
Bosted: Bodø
Mail: reachforthesun@hotmail.no


Blogger om livet, hverdagen som psykisk syk, oppturer og nedturer, og veien mot noe bedre. Prøver å mestre livet og passe inn i den såkalte "normale hverdagen". Og en dag vil jeg klare det.



hits