Når det føles ut som at det aldri blir bedre (Lisa)

Når det føles ut som at det aldri blir bedre

  • Publisert: 09.07.2013 kl.04:27

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Du veit den følelsen når du står så fast at du synker sammen i motløshet og tanker om at ingenting vil ordne seg. Når det føles så uutholdelig, så sterkt at man bare ønsker å gi opp på sekundet. Akkurat som at alt du står på faller sammen, at du faller. Du faller inn i mørket, bare faller og faller. Du tror at du har truffet bunnen når det smeller, men du fortsetter og falle, uten noen ende. Du ser ingen ende. Du ser bare mørket som holder fast i deg. Du holder fast i mørket, fordi du har ingenting annet å holde fast i.

Det har alltid vært noe som ingen kunne skjønne, og oppi det var jeg den som skjønte minst. Jeg har følt at jeg har vært helt aleine i verden, at jeg har levd på en annen planet enn alle andre. Jeg har sett meg selv forsvinne mer og mer, og uansett hvor hardt jeg prøvde å holde meg fast så sank jeg lavere og lavere.

Det var ingen logikk som kunne forklare hvordan hjernen min fungerte. Den var feilkoblet. Det var som å ha to deler i en. Følelsene og reaksjonene mine hang ikke sammen med virkeligheten. Jeg hadde dobbelt opp med følelser. Jeg hadde de følelsene som kom av helt logiske grunner, men så hadde jeg de følelsene som bare kom, kom fra noe ingen kunne indifisere eller definere. Hvordan kunne det gå over når jeg ikke engang skjønte hva problemet var? Var det egentlig et problem der i det hele tatt?

De brukte navn som skulle forklare alt det som ikke kunne forklares med ord. Lister som ramste opp hvordan alle som falt innenfor min kategori hadde det. Det stemte, det stemte irriterende mye, for jeg ønsket ikke å havne i den kategorien. Jeg følte ikke at jeg hørte til der. Passet ikke inn der. Følelsene vokste, ble større, sterkere og skumlere. Det utviklet seg i feil retning og jeg var helt uviten om hva jeg skulle gjøre for å komme meg videre. Legene sine ord om at "det kommer alltid til å være slik" spiste opp det siste jeg hadde igjen av håp. Det var for alltid. Det ble aldri bedre. Det kom aldri til å bli bedre. Jeg var et håpløst tilfelle. Jeg kjempet med alt jeg hadde, men det var håpløst og gjøre alt jeg kunne når jeg fortsatt ble verre og verre. Jeg trodde mindre og mindre på livet. Jeg så ikke livet. Jeg så ingenting.

Alt var helt svart, det var svart. Men det snudde. Det snudde fortere enn jeg trodde var mulig. Det var ikke sånn "nå har jeg ikke problemer mer", men det var sånn at jeg ble mer stabil. Sånn at jeg kunne smake på livet, sånn at jeg forstod hvorfor jeg fortsatt kjempet for å holde meg i livet. For en stund, for en liten stund- fikk jeg kjenne på hvordan det var å leve. Hvordan et normalt menneske kunne leve. Jeg lærte meg å sette pris på livet. Jeg fikk samlet opp en stor dose med håp og pågangsmot, så når jeg snublet neste gang var det litt lettere. Men så ble jeg dårlig igjen, veldig dårlig. Jeg gikk tilbake til hvordan det var, om ikke verre. De samme destruktive tankene dukket opp. Jeg var så motløs, så lei av hvordan livet mitt var. Men selv om enkelte ting ble verre, så var det fortsatt enkelte ting som ble bedre. Det var fremgang oppi all motgangen.

Vendepunktet kom når jeg ble ordentlig medisinert. Jeg hadde ikke troen på det, jeg så bare rart på legene når de sa at piller skulle gi meg livet tilbake. "Piller kan ikke fjerne eller forandre følelser" sa jeg. "Jo, de kan det" sa dem. De hadde rett. Det tok tid, men når de først fungerte, så fungerte de. De fjernet ikke problemene og de gjorde meg ikke helt frisk, men jeg ble mer stabil, fikk det litt bedre. For meg var medisiner den rette behandlingen, mens for andre finnes det alternative behandlingsmetoder som kanskje fungerer for de. Det finnes mange måter å bli bedre på. Det finnes tusenvis av måter og muligheter. Det finnes. Det finnes noe for alle.

Det siste halvåret har jeg lært noe veldig viktig, kanskje det viktigste jeg noen gang har lært: det GÅR over. Følelser forandrer på seg. En tilstand kan ikke vare for alltid. Når jeg har en dag som føles helt uutholdelig, så veit jeg fortsatt at når den dagen går over, så vil det være over. Kanskje det tar flere dager, eller i verste fall uker, men det går over. Aldri, aldri, tro noe annet. Følelsen av at det aldri kommer til å bli bedre er det ufattelig mange som bærer på, og veldig stor del av de som tenker slik- får det faktisk mye bedre.

Ja, det kan ta lang tid, veldig lang tid før at man er i mål, men det kan også snu fortere enn du vet. Ingen, absolutt ingen, kan spå fremtiden din. Fuck leger som får deg til å miste troen på deg selv: for det er kun du som setter dine egne begrensninger. Jeg tror på at alt er mulig. Jeg tror at det alltid finnes noe vi kan gjøre med hver eneste situasjon - men at vi bare ikke veit det enda. Jeg tror på mennesker, jeg tror ikke at en diagnose, uansett diagnose, kan stoppe et menneske fra å bli frisk, om man bare finner veien dit. Ikke tro at du er et unntak, at du ikke kan - fordi du, akkurat du, kan. Jeg er ganske langt i fra der jeg ønsker å være. Jeg har en lang hard vei fremfor meg, men jeg er på tur. Selv om jeg noen ganger stopper opp, kanskje til og med snur, så er det alltid mulig å snu tilbake. Livet mitt er ganske langt i fra en solskinnshistorie, men jeg prøver, og jeg har gode dager. Jeg har de dagene jeg lever for å oppnå flere av.

Følelser kan forandre form.
Smerte kan minskes.
Tanker kan kotrolleres.
Tomhet kan fylles.
Problemer kan løses.

Ulrikke Lykkeløs

09.07.2013 kl.09:11

Takk for at du skrev dette! Utrolig viktig, veldig sant, men så utrolig vanskelig å tro på.

Kjempeglad for at du har fått så god behandling atdu ser dette selv og, at du ser en fremtid du kan gjøre virkelig. Fortsett på denne veien. Heier på deg hele tiden!

Klem <3

hvahvordan

01.12.2013 kl.09:55

fin blogg, nytt siste fridagen :)

Skriv en kommentar



© http://reachforthesun.blogg.no
Image and video hosting by TinyPic


+ Legg meg til som venn.


Navn: Lisa
Alder: 19
Bosted: Bodø
Mail: reachforthesun@hotmail.no


Blogger om livet, hverdagen som psykisk syk, oppturer og nedturer, og veien mot noe bedre. Prøver å mestre livet og passe inn i den såkalte "normale hverdagen". Og en dag vil jeg klare det.



hits