Maskeparaden.
Hør på det jeg ikke sier
La deg ikke narre av meg. La deg ikke narre av ansiktet mitt. For jeg bærer en maske. Jeg bærer et utall masker, masker jeg vegrer å ta av, og ingen av dem er meg. Jeg innbiller deg at jeg er sikker, at jeg er bare solskinn og fred inni og utenpå, at tillit er mitt navn og kjøligheten mitt spill, at sjøen er rolig og jeg har kommandoen, og at jeg ikke trenger noen. Men tro meg ikke. Kjære deg! Mitt ytre kan synes glatt, men det ytre er min maske. Under fins mitt virkelige jeg, forvirret fryktsomt og alene. Men det gjemmer jeg.
Jeg vil at noen skal få vite. Jeg blir vettskremt med tanken på at mine svakheter og min frykt kommer opp i dagen. Det er derfor jeg sanseløst skaper en maske å gjemme meg bak, så jeg kan late som, og beskytte meg mot blikkene som vet. Men akkurat det blikket blir min redning. Og jeg vet det. I hvert fall om det ledsages av aksept, om det ledsages av kjærlighet. Det er det eneste som kan gjøre meg fri fra meg selv, fra mine selvbygde fengselsmurer, fra stengslene jeg reiste med slikt strev.
Det er det eneste som kan gjøre meg sikker på det lille jeg kan forsikre meg selv, at jeg virkelig er noe verdt. Men dette sier jeg ikke til deg. Det våger jeg ikke. Det er jeg redd for. Jeg frykter at blikket ditt ikke ledsages av aksept og kjærlighet, jeg er redd du ikke tror meg, at du vil le, og din latter vil drepe meg. Så jeg spiller mitt spill, mitt desperate lissomspill, med den sikre fasaden utad og det skjelvende barnet innenfor. Og så begynner maske-paraden. Og livet mitt blir en skyttergrav.
Jeg snakker lystig og vennlig med deg i denne overflatiske samtalen. Jeg forteller deg alt som egentlig er ingenting, og ingenting av det som betyr noe, eller som hyler inni meg. Så når jeg kjører mitt løp, la deg ikke lure av det jeg sier. Jeg ber deg, lytt nøye og prøv å høre det jeg ikke sier, det jeg gjerne ville kunne si, det jeg trenger å si for å overleve, men som jeg ikke kan si. Jeg kan ikke fordra å gjemme meg. Tro meg. Jeg kan ikke fordra det overflatiske spillet jeg spiller, det overflatiske latterlige spillet. Men du må hjelpe meg.
Du må rekke ut hånden din, selv om den langt fra synes å være det jeg vil eller trenger. Bare du kan stryke bort fra øynene mine det mildt stirrende blikket til den døde som stadig puster. Bare du kan få meg levende igjen. Hver gang du er vennlig, myk og oppmuntrende hver gang du prøver å forstå, fordi det angår deg, da får hjertet mitt vinger, veldig små vinger, veldig skrøpelige vinger, men vinger. Med din følsomhet og sympati og din sterke innsikt kan du puste liv i meg. Jeg vil at du skal vite det.
Jeg vil at du skal vite hvor viktig du er for meg, hvordan du kan skape denne personen, meg, om du velger det. Jeg ber deg: Velg det. Bare du kan velte muren jeg skjelver bak, bare du kan ta masken av meg, bare du kan fri meg fra denne skyggeverden der skrekk og usikkerhet hersker, fri meg fra mitt ensomme fengsel. Så gå ikke forbi meg. Jeg ber deg, gå ikke forbi meg. Det blir sikkert ikke lett for deg. Så lang tid i visshet om verdiløshet reiser sterke murer. Jo nærmere du kommer, jo sterkere slår jeg tilbake. Det har ingen fornuft, men uansett hva bøkene sier om mennesket, jeg er uten fornuft. Jeg kjemper mot nettopp det jeg ønsker meg.
Men jeg har hørt at kjærlighet er sterkere enn murer,
og der ligger min forhåpning. Mitt eneste håp.
Prøv og bryte disse murene med din sterke hånd, men med myk hånd, for et barn er uhyre vart. Hvem jeg er, spør du? Jeg er en du kjenner svært godt. For jeg er hver eneste mann du møter, og jeg er hver kvinne du møter.
Forfatter: ukjent
